Journalistikk som politikk

Politikerne kommer aldri til å få tilbake den makten de har gitt fra seg, og de politiske journalistene kommer aldri til å innrømme at de har en politisk rolle, skriver Knut Gabrielsen.

«Reaksjonene på Lysbakken og Røe Isaksens utfordring har avslørt for all verden at medienes keisere er farlig tynt antrukket.» Fredrik W. Thue levner ikke journalistene stor ære i innlegget «Journalistikk som dogmatikk» i Dagbladet 8. mars. De fyller ikke sentrale profesjonskrav og har heller ikke selvinnsikt nok til å begripe sin rolle som politiske aktører ved sin kommentatorvirksomhet. Sagt på en annen måte: Journalistene er en flokk amatører som sitter med en god porsjon politisk makt - og det er alvorlig.

Medienes politiske rolle er innebygd i deres informasjonsformidling, det kan ikke journalistene velge bort - og politikerne ikke overse. Resultatet er en symbiose som politikerne må ta sin del av ansvaret for. De har lagt politisk innflytelse i fanget på journalistene, fordi de selv tjener på det. Dette bytteforholdet viser seg ikke minst ved skytteltrafikken fire kvelder i uka mellom Dagsnytt atten, Tabloid og Redaksjon 1, med Holmgang og Standpunkt som mulig ekstrabonus. Hvilken politiker har frivillig sagt nei til denne runden?

I dette samrøret ser mediene sin gevinst i ratingene, og de viser at politiske debatter lønner seg. Det er altså en vinn-vinn-situasjon, men nå mener politikerne at forholdet til mediene har utviklet seg deres disfavør. Og det kan vi forstå, for det er flere tiår siden mediene fikk ansvaret for den politiske dagsordenen, senere har de også fått overta debattledelsen.

Da er det ikke urimelig at politikerne - og ikke ekspertkommentatorene - får trekke konklusjonen. For de har jo formelt sett ikke abdisert. Men journalistene - som gjør krav på å være bedre på journalistikk enn det politikerne er - vil ikke uten videre innrømme at politikerne er bedre på politikk enn det de er. Slik kan vi i alle fall tolke deres argument om at ekspertkommentarene er nødvendig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og kanskje har de grunn til å mene det. For demokratiet viser seg i den grad de herskende tanker også blir herskernes tanker. Her ligger medienes store politiske potensial, og det handler ikke om å få siste ordet i en diskusjon, men om den offentlige meningsdannelsen. Dette gir et annet perspektiv på jakten etter politiske aktører.

Men det er da ikke noe nytt! I prinsippet nei, i praksis jo. Vi ser nå klare tendenser til at mediene styrker sin rolle som meningsagent. Egne ekspertkommentatorer er én ting, de nytter i tillegg stadig oftere eksterne eksperter ved å alliere seg med forskere som får oppgaven å fortelle oss Sannheten. En takknemlig jobb i en stadig mer innfløkt verden, som han(!) gjør med stor overbevisning, spesielt i fjernsynet - den offentlige eksperten.

Under utbyggingen av velferdsstaten spilte den offentlige eksperten en viktig politisk rolle ved å bidra til å rettferdiggjøre de store økonomiske løftene det offentlige tok på seg: Staten kompenserte et legitimitetsunderskudd ved å trekke inn fagekspertise, dvs. støttet seg eksplisitt til forskning og eksternt sakkyndige. En vellykket gjenreisning etter krigen skyldtes ikke minst en planprosess basert på spisskompetanse i bl.a. sosialøkonomi og pedagogikk. Den gangen var eksperten ikke mer offentlig enn at vi måtte gå til ulike utredninger for å finne ut hvem han var og hva han mente.

Det var likevel et skritt bort fra den grå eminense og i retning dagens ekspert som regelmessig kommer uanmeldt inn i stuene våre, takket være mediene. For i tillegg til faglig innsikt, må den offentlige eksperten ha anerkjennelse, og det oppnår han best gjennom mediene, særlig tabloidene og fjernsynet, som bidrar til den viktige gjenkjennelsen.

Den medieskapte eksperten er imidlertid ingen «statsadvokat», og ekspertens selvforståelse er gjerne at han er upolitisk. Slik treffes også han av Thues kritikk av ekspertkommentatorene. Men de - kommentatorene - opptrer i en klar politisk kontekst som gjør at de som lytter til dem, er politisk interesserte - og forutinntatte: De «kjøper» ikke hva som helst! Dette meningsvisiret er imidlertid åpent når den offentlige eksperten står fram, og forutsetningene for aktiv meningsdannelse er de beste. En offentlig ekspert på samfunnsspørsmål som bestrider at han er en politisk aktør, er i tillegg en nyttig idiot - for noen.

 KOMMENTARIATETS DIKTATUR:  Med egne kommentatorer og eksterne eksperter som forteller oss Sannheten, sørger mediene å styrke sin rolle som meningsagent. Frank Karlsen/ Dagbladet
KOMMENTARIATETS DIKTATUR: Med egne kommentatorer og eksterne eksperter som forteller oss Sannheten, sørger mediene å styrke sin rolle som meningsagent. Frank Karlsen/ Dagbladet Vis mer

For mediene skaper ikke offentlige eksperter av ren veldedighet, de er i et gjensidig nytteforhold der eksperten og mediene legitimerer hverandre. Mediene bygger opp eksperten gjennom offentlig eksponering, mens eksperten «gir oss den tyngden vi ønsker», som Haakon Eliassen i TV2 Nyhetskanalen har uttalt. Da Nyhetskanalen åpent for vel et år siden, hadde redaksjonen inngått avtaler med ansatte ved ulike forskningsmiljøer i Bergen, som stiller sin ekspertise til rådighet på kort varsel. Trolig har NRK lignende avtaler med vitenskapsfolk i Oslo-området.

Det legges stor vekt på at eksperten skal nå fram med budskapet på en overbevisende måte. Universitetet i Bergen leier profesjonelle til å gi forskerne medietrening, i tillegg til at de «trimmes» av redaksjonene før sending. Når så eksperten sjelden blir stilt kritiske spørsmål fra programlederne om temaer som er «greske» for folk flest, så blir mediene en tung aktør i den offentlige meningsdannelsesprosessen.

Og den rollen tar gjerne Aftenpostens nyhetsredaktør, Ola Bernhus - i klimaspørsmålet: Her skal avisa være en aktiv holdningsagent, og han håper «at kursen er riktig denne gangen, og det tror jeg at den er» (NRK P2/Kulturnytt 11. des. 2007). Aftenpostens (roste) klimajournalistikk har til tider lignet en kampanje: Kraftsamling rundt formidlingen av et entydig budskap der eksperten bidrar med troverdighet.

Når temaet er politikk og andre samfunnsspørsmål, så er selvfølgelig valget av ekspert et verdivalg. Det kan ikke løses ved «balanse på lang sikt», bare ved journalistisk skjønn. Men, slik Fredrik W. Thue spør: Hva går journalistenes yrkeskodeks egentlig går ut på? For de skjønner påfallende likt, og anklages for flokkmentalitet. Vi har sett det i klimasaken der enkelte forskere og ikke-offentlige eksperter mente at ensrettingen i mediene grenset til «konsensushysteri»: Bare forskere med det gore’ske mantraet «Kloden kommer til å gå til grunne hvis vi ikke gjør noe», hadde adgang til redaksjonene. Forskere med en annen mening kunne bli en nyhetssak nettopp fordi de hadde et avvikende syn!

Journalistene må hele tida gjøre valg, noen «sterke», andre mindre viktige. Utfordringen for det «nøytrale» mediet er å ikke være systematisk skeiv, for det er i en vedvarende skeivhet viljen til politisk makt viser seg. Slik sett hadde livet vært enklere for dem som ønsker seg tilbake til «milimeterdemokratiet», dersom journalistenes partipolitiske sympatier hadde vært jevnere fordelt mellom høyre- og venstresida…

To ting er imidlertid sikkert: Politikerne får aldri tilbake revirene de har gitt fra seg, og de politiske journalistene kommer aldri til å innrømme at de spiller en politisk rolle av noen betydning. Heller ikke Dagsavisens Arne Strand som, qua journalist, bidro til statsminister Odvar Nordlis avgang.

Frank Karlsen/ Dagbladet
Frank Karlsen/ Dagbladet Vis mer