Journalistikk ved stupet?

Prinsippet om ytringsfrihet står sterkt, men vi som tilhører mediestanden, skal likevel vokte oss for å bli kjepphøye og uangripelige, skriver Helge Simonnes.

MODERNE journalistikk er inne i en dramatisk utvikling i retning av å søke ekstreme følelser, enten de er negative eller positive. Sven O. Høibys famøse London-tur på Se og Hørs regning kunne endt i to mulige utfall på bladets førsteside. Alternativ en ville vært gladnyheten «Mette-Marit og Sven O. gjenforent», og alternativ to «Fortsatt isfront mellom Mette-Marit og Sven O».

Begge utgangene ville vært tjenlige for Knut Haavik og hans løssalgsmaskin, som i løpet av et kvart århundre har generert 1,75 milliarder kroner i overskudd. Men bladet har påført journalistikken et underskudd. Historien om Høibys London-tur er et godt eksempel på hva som skjer når journalistikken konstrueres. Det er ikke første gang det skjer, og spørsmålet er om vi skal kalle det journalistikk i det hele tatt.

Se og Hør utviser en sterk evne til å sky det som er alminnelig, og er ikke alene om det. Tabloidjournalistikken, enten den utfolder seg på fjernsyn, i aviser eller kjendisblader, spiller i stigende grad på det spektakulære og kjendisorienterte. Det må være tillatt å grunne på hva denne utviklingen vil lede til. Ikke minst må vi som arbeider i mediene, ha åpne øyne for de mulige negative virkninger når de skakkjørte variantene av journalistikken vinner fram. Det gjelder ikke bare de negative virkninger for samfunnet som sådant. Dette kan også slå tilbake på journalistikken som fag og redusere dens troverdighet og derved også dens betydning.

JOURNALISTIKK er et fag som er vanskelig å definere. Formålet med journalistikk er å åpne et lukket samfunn, fremme informasjon og legge grunnlag for en fruktbar meningsutveksling. God journalistikk er en forutsetning for et velfungerende demokrati.

Demokratisk orienterte politikere har sett hvilket gode sannhetssøkende journalistikk kan være for et samfunn. Mange politikere og maktmennesker har riktignok ergret seg de gangene de selv er blitt avslørt av mediene. Men de er likevel ikke kommet så langt at de ønsker hele den journalistiske virksomhet dit pepper'n gror. Tvert imot. De bestemmende myndigheter har lagt til rette for at journalistikken skal ha gode kår i samfunnet. De har gått med på - riktignok motvillig - at vi skal ha en offentlighetslov. Ved innføringen av moms i 1970 sørget de for at avisabonnement og løssalg ikke skulle momsbelegges. Tre år tidligere ble pressestøtten innført. Alt dette er tiltak som skal oppmuntre til den velfungerende journalistikk.

Det må være grunn til å glede seg over den særstilling journalistikken har erobret i vår vestlige verden. Prinsippet om ytringsfrihet står sterkt, men vi som tilhører mediestanden, skal likevel vokte oss for å bli kjepphøye og uangripelige. Jeg ser muligheten for at folk som opererer under begrepet journalistikk, gjør så mange dumheter at journalistikken som funksjon blir den store taperen både i opinionen og hos dem som bestemmer i et samfunn. Det kan i sin tur lede til generelt dårlige arbeidsvilkår for journalister, og politikerne kan også komme på den tanke at journalister som tilsynelatende er ute etter å fremme egen vinning og oppmerksomhet, i grunnen ikke lenger er verd et momsfritak.

DET ER SVÆRT uheldig om det er folk utenfor mediene som først skal begynne å diskutere hva som er journalistikkens rolle og formål. Det må alle som er i mediene våge å gjøre selv. Faget tilhører oss, og vi bør være ivrigst etter å søke motstand og skape refleksjon over egen rolle. Jeg utelukker ikke at det kan bli ubehagelig, og at det endatil kan bli tolket som ukollegialt å holde i gang en slik debatt. Det er svært uheldig om folk flest opplever at pressens kvinner og menn er ute etter å verne hverandre mot kritikk. Den påståtte interne lojalitet mellom leger har vært deres svakeste punkt i alle år. Mediefolk må ikke havne i samme ulykkelige situasjon. Det kan fort gå på tilliten løs.

Ansvaret for å holde denne debatten levende påhviler hver journalist og redaktør, men de ulike organisasjonene innen pressen har et særlig ansvar i så måte, ettersom de er opptatte av å sikre journalistikkens kår i samfunnet. Her har organisasjoner som Norsk Journalistlag, Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund og Mediebedriftenes Landsforening i mange år gjort et fortjenstfullt og målrettet arbeid, blant annet gjennom utarbeidelsen av Redaktørplakaten og pressens Vær varsom-plakat.

MEN UTVIKLINGEN går sin gang, og de samme organisasjonene må fortsette å legge til rette for en debatt om hva som er journalistikk og hva som ikke er det. Her er det mange betimelige spørsmål å stille. Mange av disse er blitt reist tidligere, men kanskje ikke med nok tyngde og kraft. Og debatten tar slett ikke høyde for den rivende utvikling moderne journalistikk har gjennomgått i de siste 20 årene, både som følge av ønsket om oppmerksomhet og tilfredsstillende kommersiell avkastning.

Undertegnede reflekterte over temaet i Dagbladet for vel en uke siden. Her stilte jeg blant annet spørsmål om tv-underholderne bør betraktes som journalister. Det er symptomatisk for journalistikkens utvikling at saken først ble interessant da jeg navnga noen populære tv-kjendiser som jeg mener bør gjennomtenke journalistrollen.

I intervjuet nevnte jeg spesielt medlemskapet i Norsk Journalistlag, fordi denne organisasjonen har en nøkkelrolle i debatten om utviklingen av norsk journalistikk. Denne fagforeningen organiserer det store flertall av norske journalister. I avisredaksjoner er det svært vanskelig å stå uten medlemskap i fagforeningen. Det er også Norsk Journalistlag som utsteder pressekortet på vegne av Norsk Presseforbund. Medlemskapet i NJ tjener på mange måter som en autorisasjon. Men det ofres lite oppmerksomhet på kriteriene for å bli medlem.

DET FØRSTE som må gjøres, er å definere hva en journalist er. Det er ingen beskyttet tittel, slik som gjelder for jurister, leger eller andre yrker. Når kompetansekravene er så utydelige, øker faren for at yrkesidentiteten gjennomgår en sterk endring uten at aktørene egentlige merker det. Risikoen for en slik tranformasjon øker når det ytre presset øker. Eierne kan presse på for å øke lønnsomheten, andre medieledere kan presse på journalistene for å klare seg i konkurransen. Ett eksempel er utviklingen i NRK.

Denne institusjonen har i løpet av de siste ti årene gjennomgått en sterk endring. Dette må selvsagt koples til framveksten av TV2 i det samme tidsrommet. NRK kan ikke framstå som taperen i konkurransen mellom de to store tv-kanalene. Følgelig endres både utgiver- og journalistrollen. Redselen for å miste grepet om de unge seerne er noe av det verste som kan skje både for den statsfinansierte og den reklamefinansierte kanalen.

Det er derfor ikke underlig at vi får de sterkeste debattene om programtyper som retter seg mot ungdom. Debatten etter Otto Jespersens utspill i «Torsdagsklubben» er typisk i så måte. Å holde komikere i tøylene er noe av de vanskeligste tv-sjefene kan begi seg ut på. Ved å være i begge kanaler har Otto Jespersen skaffet seg en enda mer unik posisjon. Verken Bernander eller Valebrokk tør å snakke hardt til den mannen i redsel for å miste ham til konkurrenten. Derved blir Otto Jespersen et godt symbol på hva moderne mediekonkurranse handler om: Strikken tøyes litt lenger fra uke til uke. Uansett hva han gjør, sitter han trygt i tv-ruta, og det kan stilles spørsmål om sjefredaktørene egentlig har makt til å bestemme lenger. Setter de foten ned, blir de gjort til feiginger - sjefredaktører som ikke tillater at grenser blir utfordret.

DE FLESTE er enige om at Otto Jespersen ikke er journalist, men de såkalte komikerne sitter ikke i noe vakuum. Effekten forplanter seg videre, og vi må innse at også journalistikken blir sterkt berørt. For folk flest er det ikke lett å skille fra hverandre ulike genre som opptrer i den samme tv-ruta. Vi opplever nå en konvergens både ved at ulike medier smelter sammen og ved at ulike genre flyter i hop.

Det er i hvert fall et tankekors når institusjonen Fritt Ord begynner å bevilge penger til Erling Borgen for at han skal kunne ha mulighet til å drive seriøs journalistikk.