Journalistikken er ikke venstrevridd

Anklagene om at journalister favoriserer venstresiden stemmer ikke, men Frp får flere kritiske spørsmål enn de andre partiene.

PRESSET: «Det er partienes parlamentariske situasjon som avgjør hvor pågående intervjuerne er og hva slags press de utøver», skriver kronikkforfatterne. Her er Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) etter en valgkampduell på TV2 med programleder Oddvar Stenstrøm. Foto: Fredrik Varfjell/NTB Scanpix
PRESSET: «Det er partienes parlamentariske situasjon som avgjør hvor pågående intervjuerne er og hva slags press de utøver», skriver kronikkforfatterne. Her er Jens Stoltenberg (Ap) og Erna Solberg (H) etter en valgkampduell på TV2 med programleder Oddvar Stenstrøm. Foto: Fredrik Varfjell/NTB ScanpixVis mer
Meninger

I mange år har det kommet anklager om favorisering av venstresiden blant politiske journalister generelt, og i NRK spesielt. Noe av bakgrunnen for anklagene har vært målinger som har vist at journalister har stemt mer til venstre enn resten av befolkningen.

Når den første partilederutspørringen sendes fra Arendal på NRK i dag, går vi inn i en ny valgkamp. Mange lurer kanskje på om de får presentert et balansert bilde av partiene eller om noen blir favorisert. En undersøkelse vi har gjort av partilederutspørringene ved de to siste stortingsvalgene i 2005 og 2009 kaster lys over denne problemstillingen.

Vi har studert samtlige spørsmål fra intervjuerne til de ulike partilederne i både NRK og TV2, totalt 32 utspørringer. Disse analyserte vi med henblikk på hvor pågående og kritiske journalistene var i måten de stilte spørsmål på.

Ved å se på hvem som får de mest styrende eller kritiske spørsmålene, kan vi si noe om i hvilken grad det er forskjellsbehandling. Partilederutspørringene er blant de viktigste programmene når det gjelder å påvirke opinionen før et valg.

Hva vil det så si at journalistene er pågående i sin intervjustil? Vi har definert dette langs tre dimensjoner.

Den første er responsstyring, som innsnevrer intervjuobjektets responsmuligheter, ofte et ja/nei-spørsmål eller et krav om et løfte. Et eksempel er spørsmålet til Kristin Halvorsen: «Kan du love SV-velgeren din at det ikke vil bli drevet oljevirksomhet i Barentshavet med SV i regjering?» (NRK, 2005).

Den andre typen er argumenterende spørsmål. De fremmer en viss virkelighetsforståelse og søker intervjuobjektets tilslutning til den. For eksempel ble Åslaug Haga stilt følgende spørsmål: «Arbeiderpartiet og SV har sagt klart ifra at de går i mot dette, og hvordan skal du da få til det, må du ikke bare innse at det blir vanskelig å gjennomføre?» (TV2, 2005).

Den tredje dimensjonen av pågåenhet er spørsmål som fremmer kritikk av intervjuobjektet eller partiet. Typiske eksempler er spørsmål som hevder at partilederne er i konflikt med eksperter, eller med seg selv og sitt program. Erna Solberg ble for eksempel stilt følgende spørsmål: «Dere lovet å senke alkoholavgiftene ned mot europeisk nivå, men hvorfor har dere ikke holdt det løftet?» (TV2, 2005).

Resultatene av analysen viser flere interessante mønstre.

Det overordnede mønsteret er at det ikke kan påvises noen systematisk favorisering av noen partiblokker i noen av kanalene, men at det i stedet er partienes parlamentariske posisjon som ser ut til å avgjøre typen og graden av pågåenhet.

De borgerlige partiene som satt ved makten i 2005 får flere kritiske spørsmål enn de rødgrønne i begge kanaler (henholdsvis 37 prosent mot 32 prosent i NRK og 42 prosent mot 34 prosent i TV2).

I 2009 er bildet motsatt, da er det de rødgrønne regjeringspartiene som får flest (44 prosent, mot 32 prosent i NRK og 46 prosent mot 23 prosent i TV2).

Dette kan tolkes slik at de kritiske spørsmålene brukes til å stille partiene som sitter ved makten til ansvar for den politikken de har ført. Det stemmer godt overens med pressens oppdrag som vaktbikkje, nemlig å rette et kritisk og undersøkende blikk mot makthaverne.

Opposisjonspartiene, de rødgrønne i 2005 og de borgerlige i 2009, får i stedet flere responsstyrende og argumenterende spørsmål. Disse spørsmålstypene brukes i stor grad til å presse partiene til å ta stilling til eventuelle samarbeidskonstellasjoner og kontroversielle saker i tilfelle de kommer til makten ved valget.

I 2009 ble utspørringene av de borgerlige partilederne dominert av spørsmål om mulighetene for samarbeid etter valget, såkalte spillspørsmål, heller enn av spørsmål om politisk innhold. For eksempel var over 30 prosent av spørsmålene til Lars Sponheim i TV2 av denne typen.

Alt i alt viser disse resultatene at det er partienes parlamentariske situasjon som ser ut til å avgjøre hvor pågående intervjuerne er og hva slags press de utøver, heller enn noen gjennomgående favorisering av den ene eller den andre partiblokken.

Det er imidlertid et interessant unntak fra denne trenden.

Frp får flere kritiske spørsmål enn de fleste andre partiene ved begge valg, på tross av at de ikke har sittet i regjering ved noen av valgene. Analysen gir altså en viss støtte til påstanden om at Frp møter mer motstand i mediene enn andre partier.

Imidlertid stemmer det også med en trend som har vært observert i andre land, nemlig at standpunkter som oppfattes som radikale, eller utenfor den allmenne politiske konsensus, ser ut til å legitimere en mer opposisjonell innstilling fra intervjuerens side.

Studien viser også at det er få åpne spørsmål, og at den pågående intervjustilen er dominerende.

I NRK er det i snitt 85 prosent pågående spørsmål totalt. TV2 er enda mer pågående og har et snitt på 90 prosent. Det vil si at det bare er ti til 15 prosent av spørsmålene som åpent, og uten press, inviterer politikerne til å presentere sin politikk. I stedet handler partilederutspørringene i stor grad om å presse dem til å ta stilling i kontroversielle, og ofte marginale, saker. I tillegg til å få dem til å innrømme feil og inkonsistenser.

Det kan diskuteres om dette er den beste måten å oppfylle disse medienes samfunnsoppdrag på, slik det for eksempel er uttrykt i NRK sin formålsparagraf: «NRK skal ... medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Man kan tenke seg andre intervjuformer som i større grad fokuserer på politisk innhold og gir seerne innsikt i de sakene som er viktige og sentrale for partiene.

En mer utførlig presentasjon av studien publiseres i neste nummer av tidsskriftet Rhetorica Scandinavica.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.