Journalistikkens grenseland

Journalistikkens ytterpunkter: Et kjendisintervju fra helvete. Og en fotojournalist som tar og publiserer bilder av familievold.

DEN RYSTENDE VIRKELIGHETEN:  Sara Naomi Lewkowicz ønsket å lage en reportasje om fordommer som møter tidligere fanger. Det ble mer dramatisk enn hun hadde regnet med. Foto: Sara Naomi Lewkowicz
DEN RYSTENDE VIRKELIGHETEN: Sara Naomi Lewkowicz ønsket å lage en reportasje om fordommer som møter tidligere fanger. Det ble mer dramatisk enn hun hadde regnet med. Foto: Sara Naomi LewkowiczVis mer
Meninger

Det var en rystende reportasje. Den begynte som et idealistisk prosjekt. Den unge fotojournalisten Sara Naomi Lewkowicz ønsket å lage en reportasje om de fordommer som møter tidligere fanger når de har sonet ferdig. Hun gjorde en avtale om å følge 31 år gamle Shane og dokumentere hans liv etter at han slapp ut. Med mesteparten av sitt voksne liv i fengsel og med tatoveringer i ansiktet, ville ikke noe bli enkelt for Shane.

I korte tekster og bilder forteller Lewkowicz Shanes historie på magasinet Times nettside, der de i serien Lightbox publiserer fotojournalistikk. Gjennom Shane traff fotografen også hans nye kjæreste. 19 år gamle Maggie hadde to barn på to og fire år fra før. Etter at de to hadde vært sammen en måned tatoverte Shane Maggies navn i store bokstaver i nakken. Lewkowicz besøkte dem tre ganger. Det var den tredje gangen Shane ble voldelig.

Det hele startet med at paret hadde vært ute, og en annen kvinne hadde flørtet med Shane. Det likte ikke Maggie. Hun ble sjalu og forlot baren. Slik begynte en krangel der Shane grep til vold. Alt skjedde med fotografen til stede. Og hun tok fortsatt bilder da Maggies to år gamle datter kom gråtende inn og stampet hjelpeløst i gulvet før hun klamret seg til mora i et forsøk på å få Shane til å stoppe. Shane ga Maggie et «valg» - hun kunne fortsette å få juling her, eller hun kunne bli med ned i kjelleren der de to kunne snakke alene. Maggie valgte å bli. Fotografen fortsatte å fotografere. Også da politiet kom. De arresterte Shane, og fotograferte kvelertakmerkene på Maggies hals. Politiet overtalte Maggie til å anmelde Shane.

Det er en brutal, vond billedserie. De korte tekstene til bildene forteller bare akkurat hva som skjer. Og etter at den ble publisert, kom protestene. Mot fotografen. Hvorfor hadde hun ikke gjort noe? Hvorfor har hun bare fortsatt å ta bilder? Kamera burde blitt brukt, med stor kraft, mot Shanes bakhode, skrev en sint leser. Anklagen var at hun var en fotograf som ikke hadde hjulpet, og i stedet bare sikret seg en sterk fotoreportasje.

Men Sara Naomi Lewkowicz forsvarte seg. Det var to andre voksne til stede. Begge var langt sterkere enn henne. Selv var hun under 160. Hun hadde måttet fiske sin egen telefon ut av Shanes lomme for å få noen til å ringe politiet. For Maggie var kanskje det at fotografen ble, og fortsatte å ta bilder, en bedre beskyttelse enn om fotografen skulle prøvd å stoppe en langt sterkere mann. Maggie visste hva hun gjorde da hun ble der, sammen med fotografen, i stedet for å bli med Shane ned i kjelleren for å ta «diskusjonen» privat. Og til slutt - det var Maggie som hadde gitt tillatelse til at bildene ble brukt offentlig. De kunne kanskje hjelpe andre som befant seg i liknende forhold, uten fotograf på besøk.

Lewkowicz minner også om et annet fenomen: Bilder fryser tid. Scenen der barnet løper inn utspilte seg over noen ganske få sekunder, før en av de andre voksne som var til stede fikk barnet vekk. Men når bildene finnes, kan vi se på dem så lenge vi orker. Vi blander sammen den tid vi bruker til å se på bildet, med den korte tida scenen varte i det virkelige liv. Den forskyvningen er en av grunnene til at bilder kan virke sterkere enn video.

Bildene er intenst ubehagelige å se på. Vondest er bildene av den fortvilte jenta på to år som stamper med foten i gulvet og så klamrer seg til sin mor. Selvsagt skulle ei lita jenta slippe å oppleve noe slikt, selvsagt skulle hun slippe å bli fotografert i et så traumatisk øyeblikk. Men hvordan skal vi da få sett hva som foregår i mange tusen hjem? Hvis vi av hensyn til ofrene unnlater å vise bilder av dem, da usynliggjør vi også dem, deres smerte og deres angst. Når Time publiserer bildene tvinges leserne inn i rom ingen ønsker å være i.

Vi lever i en offentlighet hvor vold i nære relasjoner kan brukes som underholdning i Jerry Springer-liknende talkshow, eller som spenningsskapende element i krimunderholdning på tv. Men den rå virkeligheten steiler de fleste mot å se. Spørsmålet er om vi vegrer oss av hensyn til ofrene, eller av hensyn til oss selv. I Norge ville en slik billedserie hatt store problemer med å komme på trykk. Hensynet til barnet, hensynet til Maggie, hensynet til Shane ville alle kunne blitt trukket fram som argumenter. Et slikt fotoprosjektet ville stille blitt lagt bort.

Det finnes gode argumenter for å skjerme ofre for eksponering og offentlighet. Men det finnes også gode argumenter for at vi må få se hva som faktisk skjer. Noe av den viktigste journalistikken vil alltid bli til nettopp i etikkens vanskeligste gråsoner.

Men det kan sannelig også mye mindre viktig journalistikk. Ta for eksempel arbeiderne langs lanseringsjournalistikkens samlebånd, journalistene som innkalles til serieintervjuer når filmer skal promoteres. Innholdet følger gjerne en fast mal, samme hvor mye journalistene prøver å få til noe originalt. Skuespillere, regissører og PR-ansvarlig har ofte et felles mål: Mest mulig oppmerksomhet i bytte mot minst mulig oppriktighet. I slike standardintervju forteller stjernen først hvor geniale medskuespillerne er, og hvor utrolig inspirerende det har vært å arbeide med regissøren. Så følger en runde om hvordan forberedte seg, enten hun gikk opp eller ned 20 kilo, jobbet i et suppekjøkken, besøkte et leprasykehus eller lærte seg å spille sjakk. Så, hvis man er heldig, tar de seg tid til å avvise de siste ryktene om seg selv, før de motstrebende sier noe om en sær hobby eller spesiell diett de har. Dessuten er kjæresten en utrolig støtte. Og som bonus kanskje litt om krig og fred og miljø og sånn. Neste!

Men av og til går det også spektakulært galt, også på samlebåndet. Som da The Times nylig skulle intervjue skuespilleren Rhys Ifans. Samtalen mellom ham og journalisten begynte på frysepunktet og sank raskt etter det. Og dermed gjorde The Times det aviser jo skal gjøre: De sa det som det var. Tittelen på førstesida var «Intervjuet fra helvete», og allerede i andre setning fikk leserne vite at som intervjuobjekt var Ifans et vandrende katastrofeområde. Hvilket deretter ble grundig dokumentert. Journalist Janice Turner beskriver hvordan hvert tema hun prøvde å ta opp, irriterte ham mer enn det forrige, for det hele endre i en strøm av skjellsord, som ble avsluttet med «Fuck off» før Ifans konkluderte med «Jeg vil avslutte dette intervjuet nå. Du kjeder meg. Kjedelig, Kjedelig».

Og slik har noe virkelig plutselig skjedd: En skuespiller orker ikke det faste manus for kjendisintervjuer. En journalist forteller akkurat hva som faktisk skjedde. Og en PR-ansvarlig prøver desperat å unnskylde det hele med at stjernen «gikk på antibiotika». I et lite glimt virker de jo nesten menneskelige, alle tre.

Se bildene!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.