Journalistikkens sammenbrudd

TV-aksjonen har utspilt sin rolle.

NRKs TV-aksjon har utspilt sin rolle, skriver Terje Tvedt, i dette utdraget av en artikkel i tidsskriftet Samtiden som kommer ut i morgen:

Et av de få virkelig nasjonale ritualer som er etablert etter 17. mai og barnetogene, er NRKs TV-aksjon. En søndag, hver høst siden 1974, ringer titusener av mødre, fedre og barn på ukjente dører og utfører selve sinnbildet på en oppdragende moralsk handling i en urettferdig verden, som et bydende imperativ: hjelp de fattige! Enhver som vil forstå moderne norsk mentalitetshistorie, ja, som vil identifisere dominerende norske verdensbilder og selvbilder overhodet de siste 30 årene, må forholde seg til denne historiske nydannelsen. Det er en innovasjon som organiserer nasjonens kollektive fortolkning av sin rolle i en ny, globalisert verden. TV-aksjonen er det offisielle Norges foretrukne speil - denne dagen kan vi alle se verdens bistandsmakt nr én og den humanitære stormakten redde mennesker i nød; vi ser Det nasjonale godhetsregimet som bekrefter seg selv.

Men NRKs TV-aksjon speiler ikke først og fremst nasjonens giverglede, derimot journalistikkens absolutte sammenbrudd og verden omskapt til kulisse for Den Gode Intensjon. TV-aksjonene har skapt mektige, men samtidig fordummende stereotypier av verden. År etter år har NRK lagd program hvor ulike lands historie, kultur og politikk er opphevet, ja retusjert, for at de skal kunne presses inn i kampanjefjernsynets todeling av verden, givere og mottakere. TV-aksjonen fortsetter ufortrødent å reprodusere et arkaisk bilde av utviklingsland og av Norges rolle i verden. I et etterkrigshistorisk perspektiv bør TV-aksjonens grunnleggende uforanderlige verdensbilder og selvbilder tolkes som en rituell insistering på at verden stort sett er den samme som da bistanden oppsto.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Erik Bye, Arne Fjørtoft, Einar Lunde, Mette Janson, Per Øyvind Heradstveit, Henry Notaker, Per Erik Borge, Håkon Børde, Petter Nome, Herborg Bryn, Siv Nordrum, Kai Sibbern, Christian Borch, Snorre Tønset, Ingrid Stenvold, Dan Børge Akerø Anne Grosvold, Ingolf Håkon Teigene, Renie K. Thorleifsson, Anders Magnus, Åsne Seierstad, Håkon Haugsbø og Gry Blekastad Almås. Dette er en liste over mange av landets mest sentrale journalister de siste tiårene - og det er også en liste over noen av TV-aksjonens programledere.

Disse journalistenes troverdighetskapital har bidratt til å gi legitimitet og autoritet til TV-aksjonens verdensbilder og selvbilder. De har hyllet Norges rolle som hjelper på den globale arena, og den aktuelle organisasjonen som det samles inn penger til. Ved å sette sitt journalistiske elitelag på jobben har NRK gitt et sterkt bidrag til TV-aksjonenes suksess, men samtidig og systemisk begrenset sitt journalistiske handlingsrom.

De politiske og økonomiske relasjonene mellom organisasjonene og NRK har skapt en situasjon hvor spørsmål om journalistikkens uavhengighet og integritet er blitt oppfattet som irrelevante, og som moralsk utidige. Til tross for at staten, som NRKs eier, har slått fast at NRK «ikke skal ha politiske mål overfor befolkningen», støtter NRK uforbeholdent enkelte utenrikspolitiske aktører. Kirkens Nødhjelp er en av titusener av såkalte NGOer som har som strategi å bli mer tydelig politiske og klare på sin «talsmannsrolle». De er Den norske Kirkes bistands- og nødhjelpsorganisasjon, og deres «partnere» er først og fremst kirkesamfunn og andre religiøse grupperinger. De arbeider i over 70 land, og har bare i den nåværende generalsekretærperiode fått flere milliarder kroner i gaver fra staten. NRK og noen av NRKs fremste journalister har tre ganger de siste tretti årene satset sin prestisje og autoritet på å overbevise folk om at de må gi penger til Kirkens Nødhjelp. NRK har fire ganger valgt ut og gitt sin fulle støtte til Norsk Flyktningeråds arbeid (nå Flyktningehjelpen), tre ganger har de valgt ut Redd Barna, to ganger Røde Kors, to ganger Amnesty, to ganger har de valgt ut misjonsorganisasjoner - og hver gang har NRK brukt sin kulturelle kapital for å få folk til å gi penger til organisasjonenes arbeid med den metoden som hele programkonseptet er bygget opp omkring: moralisering kombinert med lovprising.

Regelen er at journalistene som leder TV-aksjonene er betalt av de organisasjonene de lager program om. Da for eksempel Håkon Haugsbø, nåværende leder av SKUP, organisasjonen hvis mål og begrunnelse er å fremme uavhengig og kritisk journalistikk, og leder av redaksjonen til NRKs gravefjernsyn, Brennpunkt, var programleder for to TV-aksjoner på rad ble ikke lønnen tatt fra NRKs ordinære budsjett, men fra de midlene han bidro til å samle inn til Redd Barna og Kirkens Bymisjon. NRK sender rutinemessig regningen for programmet til organisasjonene. Organisasjonene bruker opp mot 30 millioner kroner på PR i forbindelse med innsamlingen, og en del av dette (i de siste årene mer enn fem millioner kroner per år) overføres til NRK som dekning av utgifter til lønn og reiser for deres journalister og fotografer. Altså: Når programlederne ser inn i kameraet og garanterer at alle pengene kommer frem til dem som trenger dem, underslåes det faktum at flere millioner kroner ikke går til de fattige, men sendes NRK.

Slike finansielle forbindelser bryter selvsagt tvert med pressens egne regler, og de skaper også spesielle relasjoner mellom de som betaler for det journalistiske produktet og journalistene. Kirkens Nødhjelps beskrivelse av NRKs journalister i rapporten de sendte NRK, avdekker det journalistiske prosjektets sammenbrudd. De kaller NRKs dokumentarer ganske enkelt for en del av «kampanjemateriellet». Tre av journalistene som arbeider i NRKs graveprogram Brennpunkt, har vært programleder for NRKs TV-aksjon. De har laget reklamefjernsyn maskert som opplysningsfjernsyn. Det samme har to av Dagsrevyens nyhetsankere, Christian Borch og Einar Lunde. NRK og deres journalister har mer enn noen annen offentlig institusjon, og år etter år, gitt organisasjonene den attesten ingen andre kan gi og som få kan kontrollere: «Organisasjonene gjør et fantastisk arbeid». I realiteten har NRK, i over 30 år, satt hele sitt apparat inn på å drive reklame for det norske statlige bistandsprosjekt. Det må ha påvirket muligheten for kritisk, uavhengig journalistikk og er samtidig et talende uttrykk for vilkårene til den offentlige samtalen om bistandspolitikken og fredspolitikken i dette landet.

BETALT:  Programleder og komiker Rune Gokstad var auksjonarius under TV-aksjonen Blå Kors 2008. Når programlederne ser inn i kameraet og garanterer at alle pengene kommer frem til dem som trenger dem, underslåes det faktum at flere millioner kroner ikke går til de fattige, men sendes NRK, skrier Terje Tvedt. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
BETALT: Programleder og komiker Rune Gokstad var auksjonarius under TV-aksjonen Blå Kors 2008. Når programlederne ser inn i kameraet og garanterer at alle pengene kommer frem til dem som trenger dem, underslåes det faktum at flere millioner kroner ikke går til de fattige, men sendes NRK, skrier Terje Tvedt. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX Vis mer

Når programlederne har sett inn i kameraet, og sagt at de kan garantere at pengene går til en effektiv organisasjon, til gode prosjekter som fører til utvikling og at pengene kommer frem, har de kanskje trodd hva de har sagt, men i en fundamental forstand har de snakket mot bedre vitende. De har verken visst nok om organisasjonene, prosjektene eller landene pengene skal brukes i, til å gi en slik garanti. Realiteten er at ingen, og aller minst NRK, vet hva alle de innsamlede midlene har bidratt til. Organisasjonenes ledere, så vel som NORADs og Utenriksdepartementets ledelse, vet selvsagt at journalistene har tatt munnen for full. De vet at ikke hver innsamlet krone når de fattigste. De vet at mange prosjekter kollapser. De vet at bistand ikke er nøytralt eller apolitisk. De vet at penger går til korrupsjon og at mange prosjekter viser seg ikke å være bærekraftige. Å skjønnmale egen innsats er en selvsagt og rasjonell del av organisasjonenes markedsføringsstrategi. Begge parter vet at TV-aksjonen i denne forstand har ført seerne bak lyset ved at deler av virkeligheten er holdt skjult.

TV-aksjonene bryter med alle de sentrale punktene i Tekstreklameplakaten og i Vær Varsom-plakaten. Like fullt snakker NRK og TV-aksjonens journalister i andre sammenhenger høyt og positivt om journalistikkens uavhengighet, tilsynelatende uten å høre at glasset singler rundt dem. I andre land ville dette blitt karakterisert som korrupsjon. Men det er en spesiell form for korrupsjon - belønningen for den enkelte er ikke økonomisk, men tilgang til Det nasjonale godhetsregimets moralske status og selvbilde.

På den ene siden er NRK landets fremste mediebedrift. På den andre siden har de definert seg selv som en bistandsorganisasjon. En serie med beslutninger NRK-ledelsen neppe innså rekkevidden av, har gjort NRK bistandsfaglig ansvarlig for hvordan milliarder av kroner skal investeres og forvaltes i utviklingsland. Det er NRKs øverste sjef som bestemmer hvilken organisasjon som skal få TV-innsamlingen, etter innstilling fra det Innsamlingsrådet NRKs styre har oppnevnt. NRK har altså pålagt seg selv å gjøre en sammenliknende vurdering av kvaliteten på organisasjonenes utviklingsprosjekter. NRK har også gjort seg selv ansvarlig for bruken, ikke bare av gavene fra det norske folk, men også for de mange titalls millioner gitt til aksjonen av Regjeringen og statsministeren. Bare i løpet av de siste 10 årene er det samlet inn rundt to milliarder kroner. NRK har ikke oversikt over hva disse pengene er gått til, men de vet likevel at mange av pengene ikke er brukt etter forutsetningene.TV-aksjonene har skapt en situasjon hvor NRK legger opp til å kontrollere organisasjonenes bistandsarbeid på en måte de verken har kompetanse eller kapasitet til, men hvor medieinstitusjonen - av hensyn til hva som kan komme ut i mediene - vil ha felles interesse med organisasjonene i å insistere på at pengene kommer frem og at innsatsen fører til utvikling. Hvordan skal NRK kunne kritisere andre bistandsorganisasjoner for manglende oversikt, naivitet i forhold til politikken, dårlig kompetanse og lignende når de har plassert seg selv i en slik umulig posisjon?

Om historien har noe å lære bort er det dette: Alt har sin tid. Alle institusjoner er forgjengelige. Journalistikken bak TV-aksjonen er et barn av 1970-tallet, da verden ennå var ung. Mange hadde, forståelig nok, en naiv, nærmest uskyldig, idé både om hva utviklingshjelp kunne føre til og hva hjelperen kunne bidra med. NRK var landets eneste fjernsynskanal og tok på seg oppgaven med å mobilisere hele folket til en oppdragende, nasjonal dugnad for de fattige i andre land. Nå er maktforholdene globalt og NRKs situasjon en annen. NRK må, for å opprettholde TV-aksjonen i sin nåværende form, bryte med etikk og idealer i moderne journalistikk og med den nye formålsparagrafen staten har gitt dem.

En kan ikke fortsette å lage TV-aksjonen som før, med mindre en institusjonaliserer en slags journalistikkens dobbeltmoral. Men viktigere i et langt mentalhistorisk perspektiv: TV-aksjonens grunnleggende forståelse av verden er ute av takt med verdensutviklingen. Dette årlige høstritualet holder Asia, Latin-Amerika og Afrika fast i et bistandsperspektiv. NRKs TV-aksjon bidrar til å opprettholde Det nasjonale godhetsregimets arkaiske verdensbilder og selvbilder med langtrekkende konsekvenser for nasjonens dannelse og modenhet i globaliseringens tidsalder.

Journalistikkens sammenbrudd