Journalistisk homse-roman

Etter å ha lest noen få sider av denne romanen, trodde jeg at noe virkelig bra var på gang. Men ganske snart ble «Nattens leker» til en pregløs og journalistisk homseroman, uengasjert fortalt på et påfallende flatt og kantete norsk.

Vi lever i en verden der det homoseksuelle fremdeles blir møtt med både angst og ufattelig mengder dumhet. Likeledes vil en homse-roman fremdeles bli oppfattet som kontroversiell i sin tematikk, eller som en beretning fra den forbudte sone. Det virker i alle fall som om det er det Tsibmn tar for gitt, og det er her han, lest med mine øyne, gjør en skjebnesvanger feil. Med totalt romanhavari til følge.

Forfulgt

I første del av sin beretning forteller den engelsk/argentinske jeg-personen, Richard Garay, om oppveksten og livet sammen med moren fram til hennes død. Her framstår Tsibmn som en spennende og intelligent forteller, og mye peker på hvordan dette kunne ha blitt en utfordrende roman. Han skildrer på en overbevisende måte en person som greier å fortrenge det han egentlig vet om politisk forfølgelse og tortur, overbevisende fordi han gjør det mulig å forstå den passiviteten som kan ramme et samfunn der alt som står i avisene er løgn, der politisk engasjement i beste fall er til fånyttes, i verste fall gjør deg til en forfulgt i «den skitne krigen». Som (praktiserende, ja da!) homoseksuell er Richard allerede en forfulgt.

På grunn av sine engelskkunnskaper får romanens jeg-forteller kontakt med amerikanere som ønsker å påvirke den politiske utviklingen i Argentina, og forretningsmenn som ønsker å tjene penger på demokratiseringen. Selv tjener han penger store nok til at han kan føre et jetset-aktig liv i designerdresser, og lenger enn dette går ikke hans nye politiske engasjement. Det er også i den forbindelse han treffer sin store kjærlighet, Pablo. Men den Richard som forteller sin historie, er aids-syk og venter på å dø.

Mekanisk

Det er med skildringen av dette forholdet boka utvikler seg til en triviell roman om homoseksuell kjærlighet, bestående av de fleste elementene man umiddelbart kan tenke seg å finne i en slik fortelling: Tilfeldig sex i det skjulte, hemmeligholdelsen overfor foreldre, badstuer og nattklubber, ønsket om å kunne leve åpent, frykten for det dødbringende viruset, og så videre, noe som gir boka et entydig, mekanisk og brosjyreaktig preg.

Det forunderligste er imidlertid at fortelleren i store partier mister interessen for sin fortelling. Da henfaller han til billige karakterer; lidenskapsløse, journalistiske oppramsinger av episoder og hverdagslige hendelser som tilfører historien og personframstillingen fint lite, og framstår snarere som produsent av språklig fyllmasse, en tekst som i den norske oversettelsen blir usedvanlig flat og til tider oppsiktsvekkende klønete, ufrivillig komisk, med et spenningsnivå som knapt nok kan få liv i en mus.

Ureflektert

Det kan selvfølgelig være et stilistisk poeng å skape en lidenskapsløs tekst, men i norsk oversettelse oppleves Tsibmns prosa overhodet ikke som kald eller hard, i forbausende store deler av boka er den grå, ureflektert og «ikke skrevet»:

«Vi la oss og begynte å elske. Jeg strøk ham og holdt om ham som om jeg aldri kom til å få sjansen igjen. Jeg var så opphisset at jeg forsvant ut av meg selv til et sted der det bare var kroppen hans, den faste skikkelsen, hudens silkeaktige skjønnhet den myke tungen hans; hans febrilske åndedrag mot mine, hele han så perfekt at det ikke var til å fatte. Da vi hadde hatt utløsning, la vi oss inntil hverandre og så sovnet vi og våknet ikke før det var kveld.»