Rakengs møter med kunstneren er dyktig gjengitt, og Weidemanns stemme fra utallige notater og lydbåndopptak stiger fram fra boksidene. Teksten er mest levende i de første kapitlene, hvor også familie- og stedsbakgrunn trekkes. Dette gir en fond til å forstå for eksempel stridighetene om fødebyen Steinkjers kirke. Ettersom Weidemann var gift med en journalist fra fagets førstedivisjon, Anne-Marie, hadde han heller ingen moteriktig aversjon mot standen.

Monoton

Likevel blir boka noe monoton etter hvert, og Rakeng repeterer mye kjent stoff.

Han faller dessuten for det lokkende i å gjengi mange situasjoner fra Weidemanns drikkeri. Personen er ofte fint skildret på tomannshånd, men kunsten kommer man sjelden nær. Weidemann hadde mange samtalepartnere, og man ser den gamle sannheten i at «din Jakob» ikke er «min Jakob».

Savnes

For eksempel fins det ikke et ord om Giotto, Michelangelo, Bjarne Ness og - ikke minst - Arne Ekeland, som Weidemann var full av beundring for.

Av russiske forfattere savnes Joseph Brodsky, og den musiske maleren var uforbeholden når det gjaldt Sjvatoslav Richters geni.