Journalistisk om Jakob

Oddvar Rakeng har en god tittel, «Collage», på boka si om Jakob Weidemann. Den dekker både tekstformen og refererer til en kunstnerisk metode som maleren aldri anvendte i bokstavelig forstand.

Rakengs møter med kunstneren er dyktig gjengitt, og Weidemanns stemme fra utallige notater og lydbåndopptak stiger fram fra boksidene. Teksten er mest levende i de første kapitlene, hvor også familie- og stedsbakgrunn trekkes. Dette gir en fond til å forstå for eksempel stridighetene om fødebyen Steinkjers kirke. Ettersom Weidemann var gift med en journalist fra fagets førstedivisjon, Anne-Marie, hadde han heller ingen moteriktig aversjon mot standen.

Monoton

Likevel blir boka noe monoton etter hvert, og Rakeng repeterer mye kjent stoff.

Han faller dessuten for det lokkende i å gjengi mange situasjoner fra Weidemanns drikkeri. Personen er ofte fint skildret på tomannshånd, men kunsten kommer man sjelden nær. Weidemann hadde mange samtalepartnere, og man ser den gamle sannheten i at «din Jakob» ikke er «min Jakob».

Savnes

For eksempel fins det ikke et ord om Giotto, Michelangelo, Bjarne Ness og - ikke minst - Arne Ekeland, som Weidemann var full av beundring for.

Av russiske forfattere savnes Joseph Brodsky, og den musiske maleren var uforbeholden når det gjaldt Sjvatoslav Richters geni.

Rakeng siterer to gang Mauno Koivistos utsagn om kulturens betydning som forsvarspolitikk, og ordene fra Finlands president var nærmest et credo for Jakob Weidemann - som var europeer bosatt i Norge.