KRITISERES: Direktør i Kulturrådet, Anne Aasheim, og kulturminister Anniken Huitfeldt. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
KRITISERES: Direktør i Kulturrådet, Anne Aasheim, og kulturminister Anniken Huitfeldt. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Journalistiske smaksdommere

- Kulturminister Anniken Huitfeldt kan ikke være bekjent av at Norsk kulturråd får operere som smaksdommer over journalistisk innhold.

KULTURRÅDET: Nylig besøkte jeg Newseum i Washington. Det er det største og mest moderne mediemuseet i verden. Jeg anbefaler alle medieinteresserte å ta turen.

I en av avdelingene preges en vegg av et stort verdenskart. Fargekoder markerer hvordan det står til med pressefriheten i hvert enkelt land. Norge oppnår toppscore. Det er en viktig posisjon å bevare. På kartet er det mange nok land som ikke bærer riktig farge. Pressefrihet er skjøre saker. Det finnes mange eksempler på at maktpolitikere rundt om i verden har strammet inn på medienes manøvreringsrom.

Her i Norge har man ikke falt for fristelsen til slik overstyring, selv om politikere som så mange andre maktpersoner sliter med sitt forhold til mediene. Lysten til å styre mediene i en «riktigere» retning er så absolutt til stede, men klokskapen har alltid innhentet dem: Det er ikke lurt verken å styre NRKs redaksjonelle profil eller avisenes. Uavhengigheten konstituerer journalistikken og er et viktig prinsipp å verne om.

Jeg har trodd at denne holdningen gjelder på alle nivåer i det norske samfunn. For et par år siden fikk vi et lite forvarsel om at så ikke er tilfelle. Det kom fra uventet hold: Norsk kulturråd hadde bestemt seg for å ta støtten fra den kristelige ukeavisen Norge I DAG. Den holdt ikke høyt nok faglig nivå, hevdet støtteutvalget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge I DAG hører absolutt ikke til mine favoritter. Som redaktør i Vårt Land blir jeg med jevne mellomrom utskjelt av redaktør Finn Jarle Sæle og hans medredaktør. Likevel var jeg ytterst skeptisk til at kulturelle smaksdommere skulle bestemme at avisen ikke var bra nok til å få noen hundre tusen kroner i støtte.

Debatten som fulgte skulle være mer enn nok til at kulturrådet burde stoppet opp, men det viste seg bare å være en tidsforsinkelse. Selv etter at rådet fikk en tidligere sjefredaktør som øverste leder, fortsetter det å spinne om selvlagde medieprinsipper: Nylig kom meldingen om at også Ukeavisen Ledelse skal miste støtten. Den holder en god faglig journalistisk standard, skal vi tro ekspertgruppen. Men avisens målgruppe er feil, den henvender seg til ledere.

Ukeavisen Ledelse har hatt som ambisjon å være en alternativ stemme til DN og Finansavisen, som kappes om å være mest mulig liberalistiske. Fire år etter finanskrisen, skulle vi tro det var viktig at dette tankesettet utfordres. Sammenlignet med Norge I DAG er det betydelig mindre uselvisk av meg å forsvare Ukeavisen Ledelsen, siden den eies av Mentor Medier, konsernet jeg leder. Men de grunnleggende prinsippene kan forsvares uavhengig av eierskap: Støtte til aviser bør ikke baseres på en subjektiv innholdsvurdering. Særlig betenkelig er det at kulturpolitikere eller -byråkrater skal gis oppgaven å være smaksdommere.

I 2012 har det ført til at ukeavisen Ny Tid tilgodeses med tre millioner i støtte, mens Ukeavisens Ledelse skal fases ut av ordningen. Ny Tid er en tidligere SV-avis. For noen år siden var også den eid av Mentor Medier. Jeg kjenner både Ny Tid og Ukeavisen Ledelse godt. Det er vanskelig å forstå hvorfor den ene holdes inne i varmen, mens den andre støtes ut.

Allerede dagen etter støttevedtaket, kom en henvendelse om at dette ikke var så rart siden to av utvalgets tre medlemmer er å finne på venstresiden i norsk politikk. Slike antydninger om politisk kameraderi vekker selvsagt irritasjon hos dem som mener at de har gjort en grundig vurdering. Da er det naturlig å spørre: Hvorfor lages ikke ordninger som gjør det umulig å komme opp med slike spekulasjoner?

I Norge mottar en rekke større aviser pressestøtte. Denne ordningen har eksistert siden 1969. Det har vært mye uenighet om selve ordningen og bevilgningens størrelse, men fordi tildelingen er skjedd på basis av et generelt regelverk, har det vært lite bråk om tildelingskriteriene. Med litt bearbeiding kan prinsippene overføres til de små publikasjonene. Hvorfor det ikke er blitt gjort, er en gåte. Enten må politikerne sørge for en egen ordning for kulturaviser, eller så må det bli et likt regelverk for alle publikasjoner.

Noen publikasjoner kan bli så sære at de vekker irritasjon og forakt, men er det ikke nettopp dette mangfoldet som er viktig i et demokrati, og som vi hyller når vi holder samfunnets festtaler? Norge bør fortsatt ha ambisjon om å inneha de gjeveste fargekodene i pressemuseet i Washington.

Helge Simonnes. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX .
Helge Simonnes. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX . Vis mer