Jan Vardølens "Det norske hus" har premiere fredag 17 februar. Vis mer

Anmeldelse film Det norske hus

Jovial innvandrer møter mistenksomme nordmenn: Konseptet er alt litt slitent

Satiren er ikke morsom nok i «Det norske hus».

FILM: Egentlig hører det med til sjeldenhetene at satire er ordentlig morsomt – kanskje fordi satiren ofte er drevet av indignasjon. Bak en tynn maske av tøys bor en frådende harme. Klovnen er en moralist. De som harseleres med, er ikke så mye folk som symptomer på et samfunn på sykeleie. Indignasjonen er i høyeste grad til stede i Jan Vardøens komedie «Det norske hus». Vardøen, utelivsimpresarioen som har blitt flyktningforkjemper og filmskaper, har rettet siktet mot selvgode nordmenn er skeptiske til alt som ikke er søvndyssende velkjent, og skyter med pumpehagle.

Det norske hus

2 1 6

Komedie

Regi:

Jan Vardøen

Skuespillere:

Sharukh Kavousi, Gard Bjørnstjerne Eidsvold, Hege Schøyen, Helen Vikstvedt, Knut Nærum.

Premieredato:

17. februar 2017

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

Det norske hus

Se alle anmeldelser

Stivbent premiss

Konseptet har rukket å bli litt stivbent og slitent – jovial og hjertegod innvandrer møter mistenksomme og fordomsfulle innfødte – men setter opp et ganske effektivt premiss. Ramin (Sharukh Kavousi) innrulleres på et norskhetsakademi. Han må gjennom en myriade små prøver, som inkluderer skismøring og uforpliktende sex, for å vise at han er norsk nok til å få bli i landet.

Først langt om lenge kommer det fram hva Ramin er utover å være innvandrer; et poeng åpenbart avfødt av en frustrasjon over at det mest interessante ved innvandrere kan synes å være hvor høyt de scorer på en vag norskhetsskala.

Småmorsom Schøyen

Noe av den overlappende og nervøse ordvekslingen mellom Hege Schøyen og Helén Vikstedt, der de skal prøve å sette ord på akkurat hva som gjør Norge så storartet, er småmorsom.

Ellers fylles tiden med en rekke innfall som ikke føres fram til noe egentlig overrumplende poeng, men vasser rundt i dammen av norskhetsklisjeer. Når Ramin skal søke om oppholdstillatelse, er det et byråkratisk mareritt som tar ham fra naust til naust og til forskjellige inkarnasjoner av Egil Hegerberg, i en parallell til «Syvende far i huset». Det virker som en litt snedig idé helt til det slår en at «Syvende far i huset» strengt tatt er ganske repetitiv. Et spark til Siv Jensen og Per Sandberg blir bare vulgært, ubekvemt i sin aggressivitet.

«Det norske hus» rommer både medfølelse og harnisk. Dessverre mangler den i stor grad morsomme øyeblikk. Kanskje man rett og slett burde lage komedie av noe man gir litt mer faen i.