BONITO: Man kan si hva man vil om Bon Jovis stadionballader og bredbeinte glamrock, og det gjør nok de som heller sverger til Bon Iver, men det er noe uangripelig over bandets arbeidsmoral og sjølinnsikt i egne begrensninger som plateartister i 2011. Foto: Roger Fosaas/Stella Pictures
BONITO: Man kan si hva man vil om Bon Jovis stadionballader og bredbeinte glamrock, og det gjør nok de som heller sverger til Bon Iver, men det er noe uangripelig over bandets arbeidsmoral og sjølinnsikt i egne begrensninger som plateartister i 2011. Foto: Roger Fosaas/Stella PicturesVis mer

Joviale Bon Jovi

Bon Jovi kan 80-tallet. Det er kanskje derfor de så gjerne vil ta publikum med tilbake dit.

KONSERT: Under rulleteksten til den Oscar-nominerte filmen «The Wrestler» synger Bruce Springsteen om en one-trick pony - en gammel sirkushest som bare har ett triks å vise publikum. 80-tallsheltene i et annet av New Jerseys store rockeflaggskip Bon Jovi er en slik.

De har en gedigen låtkatalog som består av mer enn én hit, det er ikke det. Men - akkurat som wrestleren Randy The Ram lever på minnene fra gamle bragder i den glorete ringen - har Bon Jovi, på tross av seks fullengdere siden 1995, ikke levert noe av nevneverdig betydning siden en ung Carla Gugino ble aktportrettert i «Always»-musikkvideoen for 17 år siden.

Nostalgieffekt Så kan man jo spørre seg: Hva gjør vel dét når det ene gyldne trikset er en evne som ikke kan kjøpes i musikksjappa - nemlig nostalgieffekten?

Hvem bryr seg om nyere tids hittørke når de sammen med U2 kanskje er verdens mest mainstreame og storslåtte stadionband, og i konsertformat anno 2011 på uredd vis spiller minst mulig nytt materiale for å ikke besudle 80-tallsfølelsen?

De hogg seg fra første tone inn i gullåra med nevene-i-været-låta «Raise Your Hands» og en ekstra bredbeint versjon av «You Give Love a Bad Name» fra gjennombruddsalbumet «Slippery When Wet».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hitparade Og det fortsatte: «Blaze of Glory», «Bad Medicine» og «Bed of Roses» i en relativt kjapp frekvens. At en Richie Sambora som bare har vært tørrlagt i litt over ei uke, etter en lengre opphold på en avrusningsklinikk, klarte å henge med i svingene, var imponerende.

Så sa det en smule stopp. En lite pliktløp av nyere materiale fra det katastrofale 2000-tallet, Human-Etisk Forbund-anthemet «It's My Life» var unntaket som bekrefta regelen, måtte unnagjøres.

Men foruten disse låtene, som mest sannsynlig bare en fjerdedel av publikum hadde hørt før de troppet opp på Ullevaal Stadion, kunne store deler av gårsdagens konsert funnet sted i Drammenshallen i 1989. Minus hårsprayet og skinnbuksene, da.

Ektefølt Man kan si hva man vil om Bon Jovis stadionballader og bredbeinte glamrock, og det gjør nok de som heller sverger til Bon Iver, men det er noe uangripelig over bandets arbeidsmoral og sjølinnsikt i egne begrensninger som plateartister i 2011.

For - fan eller ei, det er noe eget å høre rundt 31 000 mennesker stemme i på «Livin' on a Prayer». De fleste kan på et eller annet nivå, lidenskapelig eller bak sju ironilag, relatere til låtas enkle arbeiderklassehyllest.

Det er altså noe ved disse ektefølte one-trick ponyene, hvor å leve i fortida funker vel så bra som å finne opp hjulet på nytt.