TAR SCENEN: Ulveflokken fyller scenen med smittsom energi i Rogaland teaters elektriske «Jungelboken 2099». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater
TAR SCENEN: Ulveflokken fyller scenen med smittsom energi i Rogaland teaters elektriske «Jungelboken 2099». Foto: Emile Ashley/Rogaland TeaterVis mer

Jubeljungel

«Jungelboken 2099» er uimotståelig underholdning.

|||TEATER: Det er en verden der alle spiser alle, og der man trenger en beskyttende gjeng i ryggen for å overleve. Det kan sies om jungelen, om storbyen, og om hybriden: Den urbane jungelen som er vokst frem på hovedscenen på Rogaland Teater. «Jungelboken 2099» er en Stavanger-versjon av Det Norske Teatrets moderniserte oppsetning av Rudyard Kiplings klassiker. Den er betydelig mindre kosete enn Disneys tegnefilm.

Emokid
Scenen er et nedtagget og forfallspreget storbylandskap med søplekasser og brennende oljefat. Dyrene har inntatt det som før var menneskenes domene, bjørn og panter smelter sammen med hver sin urbane subkultur. Mowgli, som var innvandrergutt i Adils skikkelse i Oslo, er her en utilpass emokid med ildrødt hår og gitar som synes bare å kunne spille mollakkorder. Tigeren Shere Khan og slangen Kaa angriper sine ofre til henholdsvis «Eye of the Tiger» og «Toxic». Fnis.

Tar scenen

Resultatet er som et elektrisk støt. «Jungelboken 2099» er frisk og uimotståelig underholdning. Ulveflokken utgjøres av lokale hip hop-danserne som tar og eier scenen med sin smittsomme energi. Alexander Mørk-Eidems manus er smart og oppfinnsomt og Erik Ulfbys regi har trøkk og tempo.

Større-enn-livet-hovedpersonene, eller hoveddyrene, om du vil, er snadder for skuespillerne i ensemblet. Fra Svein Harry Schöttker Hauges avdankede bokserbjørn Baloo, via Anders Dales dekadente transvestittpanter Bagheera og Ragnhild Arnestad Mønness' buktende og forføreriske Kaa, komplett med Kill Bill-dress, og til Even Stormoens aggressivt karismatiske skinheadtiger Shere Khan og Øystein Martinsens spyttslikkende hyene Tabaqui, som skifter både synspunkter og dialekt etter hvem som synes å ha overtaket - alle er tårnende sceneskikkelser. Vestkantapene Lars Funderud Johannessen og Christian Eriksen får kveldens lengste lattersalve.

Bevegende
I tillegg til en obligatorisk peker til Nokas-ranet, finnes enkelte justeringer i vestlandsversjonen. Sangene har fått større plass for riktig å kunne utnytte den sterke og særegne stemmen til Kristian Berg Jåtten, som er en fin, søkende Mowgli. Og den lokale rapperen Atlars er hyret inn for å spille Mowglis fosterfar, ulven Akela, som gir sin sønn råd med på veien i en rapversjon av Kiplings berømte dikt «If».

Dette er et frempek mot den stort anlagte og bent frem bevegende finalen, der Mowgli vender seg sakte fra dyrene på scenen mot menneskene i salen. Når den den fjerde veggen først brytes, kan den godt rives ned så det synger i veggene, som her.