Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Jubilanter i støtet

Magnolia Jazzband og John McLaughlin markerer runde tall med gode album.

NORGESAKTUELL:  John McLaughlin på Molde jazzfestival i fjor sommer. I november er han tilbake i Norge, da for to konserter på Nasjonal jazzscene med sitt 4th Dimension-band. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET
NORGESAKTUELL: John McLaughlin på Molde jazzfestival i fjor sommer. I november er han tilbake i Norge, da for to konserter på Nasjonal jazzscene med sitt 4th Dimension-band. FOTO: LARS EIVIND BONES/DAGBLADET Vis mer

ALBUM: Magnolia Jazzband feiret 40-årsjubileum med konsert i Oslo Konserthus sist lørdag, og markerer også milepælen med livealbumet «Molde Revisited», opptak fra bandets to kirkekonserter under Moldejazz i fjor.

KONSERTENE fant sted 30 år etter at Magnolia for første gang spilte i Molde Domkirke. Også i 1981, som i fjor og som i Oslo sist lørdag, var New Orleans' store vokalambassadør, Lillian Boutté, med som gjest, og hun gir et gnistrende opplagt Magnolia ytterligere turtall med sitt formidable gospel/r&b-trøkk og nesten c&w-aktige balladeri.

MAGNOLIA JAZZBAND: Vitalt jubileumsalbum fra stilsikre veteraner.
MAGNOLIA JAZZBAND: Vitalt jubileumsalbum fra stilsikre veteraner. Vis mer

Sister Rosetta Tharpes «Strange Things Are Happening» blir rock'n roll så det holder, «His Eyes Are On The Sparrow» swinger friskt og Randy Newmans «Louisiana 1927» kommer som et dirrende apropos til et annet forsøk på å skylle delstaten på havet, orkanen Katrinas herjinger i 2005.

I kraft av både repertoar og utførelse gir albumet både en raus porsjon vital New Orleans-trad/gospel og en nyttig påminnelse om at en musikktradisjon kan forvaltes med høy autentisitet også under himmelstrøk fjernt fra der den i sin tid oppsto. Magnolia-musikerne kan sin New Orleans-musikk, spiller den med nødvendig respekt og nødvendig mangel på ærefrykt og leverer så det holder på alle horn.

20. OG 21. NOVEMBER rykker supergitarist (og 70-årsjubilant) John McLaughlin inn på Nasjonal jazzscene i Oslo med sitt 4th Dimension — Gary Husband (tangenter, trommer), Etienne M'Bappe (el-bass), Ranjit Barot (trommer) — og et repertoar sannsynligvis basert på det nye «Now Here This»-albumet.

Det betyr i så fall høytid og gåsehudfest for gitarfreaks, fusionfans og jazzrockdiggere, for i likhet med kvartettens moldejazzkonsert i fjor sommer, er albumet en lystreise i dette landskapet.

JOHN McLAUGHLIN: Norgesaktuell supergitarist 70 og stadig i toppslag.
JOHN McLAUGHLIN: Norgesaktuell supergitarist 70 og stadig i toppslag. Vis mer

Rett nok ikke helt uten enkelte korte transportetapper, men McLaughlins temaer brettes ut, pløyes, harves og høstes med så mye tettvevd instrumental virtuositet og glad musikalitet at det stort sett bare er å lene seg tilbake, holde seg fast og nyte. Indiske impulser, bluesfragmenter, gitarsynthklanger, mitraljøsebass og trommer i tablas-tempi — det er mange og mangefargede rom i det mclaughlinske hus, og her er de gjennomgående støvfrie og inspirerende møblert, alle sammen.

PIANISTEN Jacky Terrasson (45) — født i Berlin av amerikansk mor og fransk far, oppvokst i Paris og bosatt i New York — kom som et vidunderbarn inn i jazzen da han vant The Thelonious Monk Piano Competition i 1993.

En litt ujevn karriere har avstedkommet om lag 15 album og samarbeid med en rekke kjente artister, og med «Gouache» viser Terrasson nok en gang sine fryktinngytende tekniske ferdigheter (piano, el-piano).

Repertoaret beståer av hans egne komposisjoner og originale, dels småsprø versjoner av bl a Justin Biebers «Baby», Amy Winehouses «Rehab», John Lennons «Oh My Love» og Henri Bettis berømmelige «Cést si bon», den siste i noe nær elegant Ahmad Jamal-stil, og i likhet med McLaughlin er Terrasson mer enn en fingerferdig tekniker.

JACKY TERRRASSON: Mer enn bare formidabel pianoteknikk.
JACKY TERRRASSON: Mer enn bare formidabel pianoteknikk. Vis mer

Tonetettheten bærer fram en formidling som gjør inntrykk, rett nok varierende, og «Gouache», der vokalisten Cécile McLorin Salvant er ett av flere spennende nye bekjentskap rekruttert fra begge sider av Atlanteren, innevarsler muligens en fase der Terrassons vanlige solo- og trio-formater vil få sterkere konkurranse fra større ensembler.

I så fall er dette en god start.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media