Jubilerer med 20 bøker

Ragnar Hovland om kjæledyr, betal-tv og de nye 20 bøkene han kommer ut med til høsten.

- Hvor får De ideene fra?

- Fra ting jeg har opplevd, ting folk har fortalt meg, fra kino, popmusikk, tv og fra bøker.

- Hvor fikk De ideen til denne boka?

- Jeg ville gjøre noe ekstra ut av 20-årsjubileet, så jeg tenkte: «Hvorfor ikke gi ut 20 bøker?» Jeg hadde mange ting liggende, og en del ferske ideer. Men egentlig er det noe tull med jubileer.

- Hvor gammel er De?

- Jeg er født i 1952, så da kan du regne ut selv.

- Når begynte De å skrive?

- Som gymnasiast.

Men jeg skrev ikke noe jeg kan stå inne for før jeg var noenogtjue.

- Når De skriver bøker, bruker De Deres aller peneste håndskrift?

- Ja, som regel. Jeg har ikke fyllepenn med gullsplitt, sånn som Jan Kjærstad, men jeg har en fin penn, og jeg skriver stort sett pent. Men i 1994 begynte jeg å skrive på PC, så nå er det bare notater jeg gjør for hånd.

- Liker De å se på betal-tv?

- Jeg ingen slave, og jeg har ikke betal-tv hjemme. Men det hender jeg ser på når jeg er på hotell.

- Har De noen husdyr?

- Ingen levende. Jeg har en utstoppet ulv som kona kjøpte i Finland. Men den er ikke ekte. Dessuten har jeg en liten utstoppet alligator som jeg fikk av bestefar i 1964.

- Liker De barn?

- Ja, enkelte av dem.

- Irriterer det kona Deres at De skriver?

- Tja. Sikkert. Men hun klager aldri på det.

- Tjener De bra?

- Ja, jeg tjener bra. Men jeg jobber for det. Skriver bøker, drar på turneer, spiller i rockeband. Så det er ikke noe latmannsliv.

Produktiv

Ragnar Hovland er tålmodigheten selv. Han svarer høflig på en serie spørsmål han har hørt hundrevis av ganger før. Spørsmålene er forfattet av tyske skolebarn, og står gjengitt i en av bøkene i det enorme verket «Åleine i Alpane» som kommer ut til høsten.

Hovland er en av Norges mest produktive forfattere. Han har aldri underlagt seg den gylne forfatterregelen om at man helst skal vente to år mellom hver bok. Hvert eneste år kommer han med en eller to nye bøker. Romaner, noveller, barne- og ungdomsbøker. Blant dem er «Sveve over vatna» og «Dr. Munks testamente» - de to morsomste romanene som er skrevet på norsk.

1999 er spesielt for Hovland. Det 20 år siden debuten med romanen «Alltid fleire dagar», så i år skal han verken gi ut en eller to bøker. Han skal, i anledning jubileet, bryte alle tidligere grenser, og gi ut ikke mindre enn 20 - tjue - bøker, samlet mellom to permer. Et snes bøker, som inkluderer en dagbok, en roman, en novellesamling, en drømmebok, en Perec-inspirert minnebok, drama, filmmanus og rocketekster.

- Det er et litt megalomant prosjekt, sier Hovland.

- Men prosjektet er snart i boks. Jeg er i hvert fall nødt til å levere på søndag, enten jeg er ferdig eller ikke. Virkeligheten bestemmer.

- Hva slags forfatter er du egentlig?

- Hva tenker du på?

- Jeg vet ikke.

- Vel... Jeg er en forfatter av samme typen som Hamsun og Dostojevskij. Jeg skriver samme boka hele tida. Landskapet er det samme, mange av personene likner. Jeg er med andre ord ikke sånn som Calvino, som skrev en helt ny bok hver gang.

Popkultur

Hovland har sanket inn alt fra Bragepris til Mållagspris, men han tilhører likevel ikke forfatter-establishmentet. Til det er han rett og slett for corny, full av snåle popkulturelle referanser og meningsløse innfall. For barnslig til alltid å bli tatt alvorlig. Han er til og med rockemusiker - vokalist og keyboardist i Dei nye kapellanane, bandet bak låta «Anarki i Noreg».

I huset der kjæresten min bodde tidligere, var det en Dr. Munk-tagger, som hadde skrevet «Dr. Munk rules. Viva el revolución sandinista siempre». Når jeg forteller Hovland om det, blir han så gutteaktig fornøyd at det en stund ser ut som om barten vil lette fra overleppa.

- Jeg vet ikke om det finnes noe som måler seg med det. Jeg kan ikke tenke meg noe gjevere enn at noen tagger på bakgrunn av mine bøker. Jeg må få adressen dit. Kanskje jeg kan bruke det i den neste boka mi. Jeg må i hvert fall få tatt bilde av det.

- Hvor viktig er popkulturen for deg?

- For meg er popkulturen det faste referansepunktet, det som har erstattet religionen. Pop er pr. definisjon en tenåringsgreie, men jeg nekter å gi slipp på det. Hovedpersonene mine har det med å henge seg opp i tullete, helt uviktige problemstillinger - hvem spilte i det bandet, hva er best av ditt eller datt. Sånne ting. Og det er viktig for dem å vinne diskusjoner, selv om det er helt tåpelige ting de diskuterer.

- Hvorfor er du så opptatt av det uviktige?

- Jeg tror at jeg som forfatter rett og slett er lei av viktige ting. Jeg vil mye heller delta i en krangel om detaljer.

Hovlands stil krever i hvert fall en velvillig leser. Hvis ikke kan den rølpete stilen, diskusjonene om ingenting, og den tilsynelatende tilfeldigheten virke virrete og irriterende.

- Noen ser bare prat og vulgariteter i det jeg skriver. Jeg skjønner dem godt.

Kreft og krangel

I de nye 20 bøkene dukker Hovland opp med forskjellige masker. Som rabulistisk fritenker av Dr. Munk-skolen, som barnslig drømmende tolvårig detektiv, som rockemusikant og - på sin egne skrudde måte - som intellektuell. I den mest personlige teksten, dagboka fra 1997, er han uvanlig hemmelighetsfull. Hva som foregår om kvelden når han drikker og diskuterer, det kan man bare gjette seg til. (Man kan tippe at det er to diskusjoner som urolig flyter sammen, den ene om Rimbaud, den andre om hvorvidt Pete Best var en like lusen trommis som Ringo Starr, eller omvendt.) Hvordan oppdagelsen av kreft i tarmene har påvirket ham, blir tydelig under smertefulle legeundersøkelser og dobesøk, samt i dagene uten dagbokreferater.

- Selv om det er dagboka mi, så er jeg klar over at jeg iscenesetter meg selv som hovedperson. Det er bare små fragmenter jeg presenterer, men jeg tror de kan få en verdi sammen med alt det andre stoffet.

Provokasjon

- Når blir innfall og tekstfragmenter til litteratur?

{ndash}Det vet jeg ikke. Det er en sjanse man må ta. Jeg setter bare i gang og håper på at det blir litteratur ut av det. Man må ta sjanser i skrivinga.

- «Åleine i Alpane» inneholder masse tekster som er rølpete og atypisk litterære. Er det en provokasjon fra din side?

- Jeg har ingen tro på at jeg klarer å provosere. Men jeg liker å plante forvirring. Først og fremst ville jeg gjøre noe stort og uvanlig - noe raust overfor leserne. Fire - fem av bøkene kunne vært utgitt for seg. Resten av dem får sin verdi ved at de hører til i en større helhet.