Anmeldelse: Tove Gravdal, «Til bords med de mektige»

Juging i norsk prestisjeprosjekt

Hyperaktuell bok om Norge som vil inn i Sikkerhetsrådet.

FRONTER: Kronprins Haakon og Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, besøker FN for lanseringen av Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd, i juni 2018. Pressemøte i FN's rosehage. Foto: Pontus Hook / NTB scanpix
FRONTER: Kronprins Haakon og Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide, besøker FN for lanseringen av Norges kandidatur til FNs sikkerhetsråd, i juni 2018. Pressemøte i FN's rosehage. Foto: Pontus Hook / NTB scanpix Vis mer
Publisert

Til bords med de mektige

Tove Gravdal

Sakprosa

Forlag: Spartacus
Utgivelsesår: 2020

«Det er rett og slett bemerkelsesverdig å skrive en så god bok om et tilsynelatende så kjedelig tema.»
Se alle anmeldelser

BOK: 17. juni skal FN etter planen velge inn nye medlemsland til Sikkerhetsrådet for to år. Tre vestlige kandidater, Norge, Canada og Irland, kjemper om to plasser. Alle tre driver en iherdig valgkamp, ikke minst gjelder det Norge.

Journalist Tove Gravdal er nå ute med boka «Til bords med de mektige», der hun forteller historien om Norge og FNs sikkerhetsråd.

La det være sagt med en gang; det er rett og slett bemerkelsesverdig å skrive en så god bok om et tilsynelatende så kjedelig tema.

Gravdal som var en av journalistene som forlot Morgenbladet i protest mot ledelsen i september i fjor, var presseråd ved den norske FN-delegasjonen i New York høsten 2002, da Irak-debatten var på sitt skarpeste. Som delegat fulgte hun denne og andre debatter fra «orkesterplass». Tida i FN ga henne et godt innblikk i hvordan Sikkerhetsrådet fungerer – på godt og vondt. Boka er gjennom denne nærheten blitt personlig, men likevel med den nødvendige distanse.

Kronprinsen i front

Norge har drevet valgkamp fra juni 2018 med kronprins Haakon som frontfigur. Han besøkte blant annet flere øystater i Stillehavet i fjor vår, for i denne avstemningen teller hvert lands stemme like mye.

I fjor sommer inviterte Utenriksdepartementet 40 FN-ambassadører til Norge til politiske foredrag og fisketur utenfor Tromsø. Under FN-toppmøtet i september stilte Norge med 84 norske offisielle utsendinger, pluss kommunikasjonsmedarbeidere og andre hjelpere – for å fremme Norges kandidatur. Norske diplomater over hele verden er satt i arbeid for å sikre stemmer.

Byttehandler er vanlig. Diktaturstaten Tadsjikistan har lovert å støtte Norge mot at nordmennene støtter dem ved en seinere anledning.

Millioner av kroner brukes på denne valgkampen. Solberg-regjeringen satser stort, slik det også er gjort tidligere.

Byrådsleder Raymond Johansen var statssekretær i Stoltenberg-regjeringen da Norge på begynnelsen av 2000-tallet sist drev valgkamp for en plass i Sikkerhetsrådet.

Han reiste verden rundt for å sanke stemmer, en jobb han i ettertid karakteriserer som både skitten og moralsk forkastelig.

«Det var ikke verdt all reisingen, for det var så mye juging», sier Johansen i boka.

Mange fiaskoer

Ved siden av fortellingen om Norge og Sikkerhetsrådet gir boka en oversikt over rådets historie. Her får vi ikke minst detaljene rundt FNs fiaskoer i Rwanda, Kongo, Bosnia og Irak, for å nevne de viktigste. Og på plussida: Sikkerhetsrådet har kanskje aldri vært så samlet som i dagene etter 11. september 2001.

Den skjebnesvangre dagen i New York får relativt bred plass, og her kommer også forfatternes sans for gode poenger til sin rett:

Det var så godt som umulig å komme gjennom på telefon til «The Big Apple» den dagen. Jeg husker personlig at jeg ikke fikk kontakt med Dagbladets korrespondent Anne Thurmann-Nielsen.

En journalist fra Telemark kom imidlertid gjennom til den norske FN-delegasjonen og fikk snakke med daværende ministerråd Hans Brattskar. Journalisten spurte om det jobbet noen fra Telemark ved delegasjonen. Da han fikk vite at det gjorde det ikke, takket han for hjelpen og la på røret.

Rævdilter?

Mange her hjemme mener at Norge ikke har noe å gjøre i Sikkerhetsrådet, både av økonomiske og politiske grunner. På venstresida er oppfatningen at Norge så godt som alltid står sammen med USA, ikke minst når det gjelder støtte til Israel i Midtøsten-konflikten. Gravdal vier et helt kapittel til spørsmålet om Norge fungerer som en «rævdilter eller strateg», og tar ellers for seg argumentene både for og imot norsk tilstedeværelse i den mektige salen i FN-bygningen.

Et tankekors er at Norge vil måtte lede en av FNs sanksjonskomiteer. I 2001 og 2002 hadde Norge ansvaret for Irak-komiteen, noe daværende FN-ambassadør Ole Peter Kolby i ettertid karakteriserer som «drittkomité». Komiteens avgjørelser videreførte de store lidelsene for Iraks sivilbefolkning, korrupsjon utenfor enhver kontroll og utstrakt oljesmugling.

Tyskland leder i dag to av de tyngste og vanskeligste komiteene, de for Libya og Nord-Korea. Ifølge forfatteren må Norge trolig ta ansvaret for minst én av disse to.

Feigt å la være

Hva er så forfatterens egen mening? Den fronter hun avslutningsvis gjennom følgende utsagn:

«Hvis Norge blir valgt inn i FNs sikkerhetsråd i 2021–22, blir det utfordrende å utøve politikk så tett innpå land med makt til å sette seg selv først. Etter min oppfatning ville det likevel vært feigt av Norge å overlate arbeidet i Sikkerhetsrådet til andre.»

Så spørs det om kritikerne endrer mening ved å lese denne boka.

På grunn av coronakrisa er boka framskyndet. Den synes også å ha blitt trykket på rekordtid ettersom Covid-19-pandemien også har fått plass.

Et stort pluss til forlaget for denne aktualiteten.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer