Juks i forskning

Dersom man reduserer juks i forskning til et spørsmål om byråkratisk regelrytteri, så gjør man både forskningen og samfunnet en bjørnetjeneste.

DEN FRANSKE samfunnsforskeren og filosofen Bruno Latour stiller spørsmålet om bakterier eksisterte før Pasteur begynte å snakke om dem. Spørsmålet er vitenskapsfilosofisk og går på om forskere «finner» eller «finner opp» kunnskap og sannheter. Svaret er ikke gitt, det er en pågående diskusjon innen vitenskapelig tenkning. Inntar man det standpunktet at forskning innebærer å «finne» den ene sannheten gjennom gitte regler, så vil brudd på disse reglene være juks i betydningen underminering av sannheten. Da blir det logisk at man både kan og bør møte et slikt problem med flere og bedre kontrollsystemer.Men hvis man ser på forskning som en politisk og sosial praksis, hvor sannheter konstrueres og - som all annen menneskelig praksis - er upålitelig, flyktig og åpen for tolkning - så er juks en uløselig del av denne forskningspraksisen. Når kunnskap ikke er gitt, men et spørsmål om maktprosesser, overbevisning og tro, så blir det ganske umulig å skulle fjerne det som oppfattes som juks med kunnskap. Ikke nok med det, det er mye som tyder på at både juks, fordreining av aksepterte fakta og underminering av vedtatte sannheter er viktige forutsetninger for endring og utvikling av sosiale praksiser i samfunnet.

TA FOR EKSEMPEL klimaforskningen, hvor det etter hvert har vokst fram en politisk korrekt oppfatning om at den globale varmeøkningen er menneskeskapt. Men det sies lite om at de forskningsresultatene som støtter dette synet er framkommet av - og brukes i - en global maktkamp, mens forskningsresultater som er mer kritisk, sjeldnere kommer fram. Et annet eksempel er legemiddelfirmaene som setter visse sykdommer «på dagsorden» og produserer tendensiøs forskning som gagner de produkter de selv har. Selve forskningsresultatene kan ikke imøtegås fordi de enten er hemmelige eller fordi de faktisk ser ut til å ha fulgt alle regler for god forskning. Folk blir friskere av medisinene, men først når de har lært at de er syke. Således har Altzheimers sykdom hatt en eksplosiv økning de senere år, fordi legemiddelindustrien har under utprøvning medisiner som har en virkning på symptomer som det bevisstgjøres på. Det er da legitimt å spørre - slik som Latour - om sykdommen er konstruert i vår tid eller om den alltid har vært der?

NÅR FORSKNING publiseres er det like viktig å stille spørsmål ved det som ikke sies som det som sies. Når noe fremheves, er det alltid noe som kommer i bakgrunnen. Derfor er det ingen forskning som produserer absolutte sannheter. Dette vet de fleste forskere, men kanskje ikke de fleste politikere og byråkrater. Forskere er som oftest kritisk til resultater som ikke støttes av ulike miljøer i mange undersøkelser over lengre tid. Det er en del av jobben deres, fordi forskning - uansett fagområde og ståsted - på en eller annen måte handler om argumentasjon, kritikk, gjenkjennelighet og ikke minst publisering.Forskeren nærer slik sett et slags slektskap til journalisten. Begge skal de jobbe for åpenhet og publisering av informasjon og kunnskap. Spørsmålet om hvordan juks håndteres i forskning kan derfor sammenliknes med håndteringen av en journalist som ikke er redelig i forhold til sine kilder. Dersom ministere og byråkrater i slike tilfeller tar til orde for strengere kontrollsystemer, vil pressen straks hevde at hvis staten begynner å sette opp regler for journalistens praksis, er man på ville veier i et demokrati. Det vil være å gjøre alle en bjørnetjeneste. Et tilsvarende argument vil også kunne hevdes når noen avsløres å ha vært uredelig i forhold til sine kilder i forskningspraksisen. Allerede er det meste av forskningen i Norge offentlig finansiert, gjennombyråkratisert og statskontrollert. Ryggmargsrefleksen i den byråkratiske praksis er å skape illusjoner om kontroll gjennom skjema, «systemer», og rapporteringsrutiner. Mer byråkratisk regelrytteri vil ikke fjerne uredelighet, bare bidra til sterkere innskrenkning av forskningen. I dette tilfellet fjerner man seg da fra det som saken dreier seg om, nemlig hvordan vi skal forstå forskningspraksisen i det samfunnet vi lever i.

FOR BÅDE juks og avsløring av juks handler om den praksis som forskningen er, ikke om systemer. Man kan ikke forstå juks løsrevet fra personlige motiver, makt, prestisje og arbeidskultur mellom forskere. Derfor er det også åpenbart at det på ulike måter foregår juks i stort omfang. De som blir «avslørt», er gjerne de som blir for ivrig og vil publisere fantastiske resultater, slik som atomfusjon på kjøkkenbenken, kloning av mennesker, eller behandling av kreft med hodepinetabletter. Avsløringene kommer fordi mange andre forskere umiddelbart stiller spørsmål ved konklusjonene og metodene som brukes. Men det er mange juksere som aldri avsløres. Det er de som holder seg til reglene, men gjennom politisk og kulturell praksis klarer å overbevise oss om hva sannheten består i, slik at vi til slutt tar det for gitt, jfr. klimaforskningen. Når det omsider kommer fram at det man mente var riktig, ikke er sannheten likevel, så snakker man ikke om juks, men i realiteten er effekten den samme.

DET ER VIKTIG for forskere å være bevisst på hvilken kulturell praksis de selv opererer i. Innenfor medisinsk forskning er det lite holdbart å operere med kun ens egne subjektive oppfatninger uten å vise til større tallmaterialer som man antar er nærmere en gitt sannhet. Innenfor andre fagområder er ikke dette spørsmålet så viktig. Den sosiale straffen for de som bryter viktige regler innenfor enhver praksis er likevel en eller annen form for eksklusjon. Det kan være tap av anerkjennelse, ære og sosial isolasjon. Risikoen for dette er for de fleste en tilstrekkelig trussel til at man holder seg innenfor de skrevne og uskrevne regler for den praksis eller kultur man tilhører. Når det snakkes om forskning, så snakker vi om mennesker som produserer noe i en sosial praksis, og juks og fanteri er uløselig knyttet til denne praksisen på samme måte som i enhver annen sosial praksis. Dette vil ikke forandre seg selv om Djupedal og andre i sin iver skulle innføre flere «systemer» for kontroll.