Jukse-thriller

For mange lite troverdige grep.

BOK: Italienske Giorgio Faletti fikk mye oppmerksomhet for debutromanen «Jeg dreper», en euroamerikansk thriller om en seriemorder.

Samme skjema er brukt for «Øyet som ser», hvor flere rikmannsbarn i New York blir offer for en drapsmann med makaber fantasi.

«Øyet som ser» foregår nesten utelukkende i Amerika, og boka er da også til forveksling lik utallige amerikanske seriemorderthrillere. Men den er velskrevet og elegant oppbygd, og det er ingenting å utsette på verken framdrift eller spenningsnivå. Likevel er ikke «Øyet som ser» vellykket, fordi forfatteren baserer store deler av oppklaringen på en medisinsk umulighet som hadde passet bedre i en science fiction-setting.

Rollemodeller

Knøttene-figurene Linus, Lucy og Snoopy (eller Espen, Sofie og Sniff, som de het på norsk i gamle dager) er en slags rollemodeller for morderen, siden han etterlater ofrene i lett gjenkjennelige positurer. Den første som blir drept, er den fortapte sønnen til New Yorks borgermester, en eksentrisk kunstner som har sjokkert med både verker og oppførsel. Borgermesteren får sin bror, Jordan Marsalis, gjeninnsatt i politiet for å hjelpe til med etterforskningen.

Underlige syn

Jordan Marsalis er den egentlige hovedpersonen i «Øyet som ser», men han får konkurranse fra den italiensk-amerikanske politiinspektøren Maureen Martini, som blir blindet under en kidnapping. En amerikansk øyekirurg gjennomfører en svært avansert operasjon på henne, og etterpå blir hun plaget av underlige syn som viser seg å ha noe å gjøre med de makabre drapene.

Nei da, det er ikke galt å ha mye fantasi, men av og til kan det slå feil, og da blir resultatet at leseren føler at forfatteren har jukset for å komme fram til en løsning. Og i en thriller er det rett og slett ikke lov.