Juksemaker pipelort

Hvorfor må det alltid straffe seg å være godtroende og velvillig?

DU HAR SIKKERT

hatt en slik venn, du også: Han som lover og lover - å endre seg, å bedre seg eller å gjøre opp for seg. Dere har kjent hverandre så lenge, derfor vil du så gjerne tro ham. Eller du er simpelthen oppdratt i den naive tradisjon at «alle har noe godt i seg». Vi får oss en på trynet stadig vekk, vi som er av denne skolen.

«HA!» TENKER DU.

«Jeg har lært» og «nok er nok». Den eneste du kan stole på er deg selv, ikke sant? Men så skjer det igjen: Din venn, som egentlig ikke lenger er en venn, viser gode takter. Via omveier hører du om hans nye, stadig klokere, utsagn, valg og gjerninger. Sakte, men sikkert slutter du å forbanne ham - i hvert fall utenfor husets fire vegger. Og du bestemmer deg for å gi ham en siste sjanse. En aller siste. Og hva skjer? Han innfrir! Under over alle undre: Han sier unnskyld for det du vet, han kommer med pengene han skylder deg, han strekker seg den lille ekstra centimeteren for å gjøre deg den tjenesten som viser at han virkelig setter pris på akkurat deg. At du også er hans venn.

DEN FØRSTE

skuffelsen svelger du, så godt som umerkelig. I hvert fall så godt at nesten ingen andre legger merker til det. Nesten like irriterende som din venn kan være i sine dårlige perioder, er de som alltid forutså hva som ville skje. Ved å insistere på din egen ikke-vaklende tillit, overbeviser du deg selv om at dere bare er vitne til en glipp. Ja, kall det gjerne uflaks!

Så kommer neste uhell: Minibankkortet er frastjålet - kunne du låne ham noen kontanter? Og selvsagt skulle han meldt fra den kvelden du ble sittende og vente i timevis. Han rakk det bare ikke - sorry !

JEG KOM TIL

å tenke på en sånn venn mandag i denne uka. Jeg skulle hente minsten i barnehagen. På hylla med bilskilt og statistikk over sovetimer, matporsjoner og bæsjebleier, var det hektet et hvitt skriv. Innholdet i det korte brevet burde vel vært forutsett av alle med en viss livserfaring: De gjentatte løftene om billigere barnehageplass. Disse latterlige løftene som faktisk ble delvis innfridd. For deretter å vise seg å være et forsøk på en sleip bløff: Luringene hadde selvfølgelig gitt med den ene hånda og tatt med den andre. Når barnehagerabatten ble regnet mot et fjernet småbarnstillegg, satt naive foreldre igjen med mindre å rutte med enn tidligere. Noen svelget, smilte litt flaut over middagsbordet. Andre bannet, men trakk pusten, strammet inn der det lot seg gjøre og lot ungene forbli lykkelig uvitende. Vi hadde jo fortsatt løftet om ingen barnehageplass dyrere enn 2500 kroner fra neste vår. Så kom mandagens skriv med varsel om Oslo bystyres julepresang. Stakkarene kan jo ikke gjøre noe med prisstigningen: Fra årsskiftet foreslår de derfor å øke prisen på offentlige barnehageplasser.