Juksesporten fotball

FOTBALL: Amerikanere kan ikke hylle en sport de ikke har funnet opp selv og som er beregnet på kommunister og juksemakere.

Amerikanske unger tror at fotball er den mest populære sporten i verden. Det tror de fordi alle unger i USA spiller fotball. I helgene er hver eneste flate, grønne flekk dekket av små mennesker i blanke drakter, som løper opp og ned banen etter ballen, til foreldrenes fryd og bestyrtelse, siden de fleste av dem ikke har peiling på hva som foregår. Den viktigste kraften bak alt dette er AYSO, American Youth Soccer Organization. AYSO ble startet på 1970-tallet for å gjøre fotball populært blant unge i USA, noe organisasjonen klarte forbausende godt. I løpet av noen få år var fotball sporten foreldre over hele landet valgte, særlig når de mistenkte ungene sine for å være blottet for atletiske evner.Det fine med fotball for veldig små mennesker er at det kreves svært lite ferdigheter for å få til noe som kan forestille en kamp. Det finnes ingen annen sport der det går an å være så udugelig. 22 unger kan løpe rundt, de fleste av dem på måfå, eller på beite ute på sidelinja, eller i gråt uten noen åpenbar grunn, og likevel kan det se ut som en ekte fotballkamp. Hvis det er tre-fire koordinerte unger blant de 22 virrende kroppene, blir det faktisk litt dribling, noen lovlige innkast og litt bevegelse bak i nettet. Det blir fotball, mer eller mindre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SIDEN DE SPILLER alle sammen, regner de fleste ungene i USA med at fotball alltid vil være en del av livene deres. Da jeg var åtte og spilte sentral midtbane for de ubeseirede Strikers (med den enestående mr. Cooper som trener), hadde jeg ingen andre forventninger til livet enn at jeg ville fortsette å spille sentral midtbane til jeg døde, sånn omtrent. Det slo meg aldri at det kunne forandre seg.Men når de er omtrent ti år gamle, skjer det noe med ungene i USA. Fotballen droppes, fort og usentimentalt, av omtrent 88 prosent av alle unge mennesker. De samme ungene som spilte da de var fem, seks, sju år går over til å spille baseball, amerikansk fotball, basketball, ishockey, landhockey, og, dessverre, golf. Kort tid etter slutter de med det også, og begynner å se disse idrettene på tv, deriblant, dessverre, golf.

AT FOTBALLEN legges på hylla skyldes delvis at innflytelsesrike mennesker i USA lenge trodde at fotball var en kommunistsport. Da jeg var 13, dette var i 1983, lenge før glasnost, for ikke å snakke om murens fall, hadde jeg en gymlærer, som vi for anledningen kan kalle Dusten McFjott, som klarte å lage en veldig overbevisende forbindelse mellom fotball og arkitektene bak Jernteppet. Jeg husker jeg spurte ham hvorfor vi ikke spilte fotball i gymtimene. Det mørknet for øynene hans. Han trakk meg til siden og forklarte meg, skjelvende av et raseri han så vidt klarte å beherske, at han foretrakk skikkelige, ærlige amerikanske sportsgrener der man brukte hendene. Sportsgrener der man ikke brukte hendene, sa han, var kommunistsport utøvd av russere, polakker, tyskere og andre kommunister. Å bruke hendene i sport var amerikansk, å bruke føttene var reservert for Marx, og Lenins tilhengere. Jeg tror det var mange som etter hvert fikk dette foredraget av McFjott.

DET VAR, etter alt å dømme, i 1986 at de fleste innbyggerne i USA ble klar over dette vi kaller VM. Kort tid senere, etter at vi hadde fått profesjonell innendørsfotball og noen forsøk på utendørsligaer, viste vi for verden at USA var seriøst, eller forholdsvis seriøst, når det gjaldt fotball, og VM kom til USA i 1994. Minst fire til fem prosent av landets befolkning hørte om dette, og noen prosent av disse dro på kampene. Det var nok til å fylle stadionene, og eksperimentet ble regnet for å være en suksess. I kjølvannet av verdensmesterskapet i USA har andre utendørsligaer kjempet for å få fotfeste, og den nåværende ligaen virker mer eller mindre levedyktig, selv om avisenes dekning av kampene står nederst på sportssidene, ved bilreklamene og skiskytingsresultatene.Vår vedvarende manglende interesse for denne sporten som dyrkes over hele verden, kan lett forklares i to ledd. Først, som en nasjon av sprø, men besluttsomme oppfinnere, foretrekker vi ting vi har tenkt ut selv. De mest populære sportsgrenene i USA er dem vi har funnet på og utviklet på egen hånd: amerikansk fotball, baseball, basketball. Hvis vi kan ta i hvert fall en del av æren for noe, som tennis eller radioen, er vi villige til å være passivt interesserte. Men vi fant ikke opp fotball, og derfor er vi skeptiske til sporten.

DET ANDRE OG langt det største hinderet til at VM, og profesjonell fotball generelt, blir populært i USA, er fenomenet filming. Amerikanere er kanskje arrogante, men det finnes et standpunkt jeg ... støtter meg til, og det er den intense forakten for straffesimulering. Det finnes få eksempler på amerikanske sportsgrener der filming er en del av spillet, for ikke å snakke om en akseptert del av spillet. Amerikansk fotball er for komplisert og for farlig til at man kan simulere så mye der. Baseball? Det er vel egentlig ikke mulig - du kan ikke late som om du blir truffet av en baseball, og det er umulig å late som om du tar imot en. Den eneste av de tre store sportsgrenene der filming forekommer, er basketball, der spillerne kan og iblant overdriver en forseelse mot dem, men hør på dette: Den verste til å filme i NBA er ikke en amerikaner. Han er argentinsk! (Manu Ginobili, en bløffer over alle bløffere, men ellers en svært dyktig spiller.)

MEN FILMING I fotball er et problem. Filming er i bunn og grunn en kombinasjon av skuespill, løgn, trygling og juksing, en lite appellerende blanding. Det rent teatralske ved filmingen er usmakelig, det samme er den sakte bevegelsen simuleringen skjer i. Først forekommer det litt tilfeldig kontakt, etterfulgt av et langt øyeblikk, langt nok til at du rekker å gå ut og vaske bilen og komme inn igjen, etter nærkontakten før filmeren bestemmer seg for å filme. Når du er ferdig med å vaske bilen og omtrent når du er klar til å sette ostesmørbrødene inn i ovnen, vil filmeren lene seg forover, med munnen Munch-åpen og oval, mens han stålsetter seg for møtet med bakken. Men dette er bare begynnelsen. Gå i butikken, åpne en ny konto i banken, og når du kommer tilbake, vil filmeren vår fremdeles ligge på bakken, med hendene rundt leggen og hodet kastet bakover i liksomsmerte. Hele opplegget er motbydelig, særlig fordi, på samme måte som dette skuespillet krever mye tid og melodrama, er det neste opptrinnet så raskt over at du må ha spesialkamera for å få det med deg. Når dommerne har avgjort hvorvidt de skal gi straffe eller ikke til vår Bløff McKnøl, vil han hoppe opp på beina igjen, plutselig og imponerende skadefri, for en bragd!, sparke ballen over til en av lagkameratene og fortsette spillet.

DET ER IKKE til å unngå, når vi ser på hvor mye fotballagene i USA forbedrer seg hvert år, at vi etter hvert vil komme til en semifinale i VM, og det er sannsynlig, skulle en tro, at USA vil vinne hele VM i nær fremtid. Dette er tross alt et land med uendelig rikdom og 300 millioner mennesker, og når vi bevilger nok ressurser til et prosjekt, får vi jobben gjort (bare se på Vietnam, Libanon, Irak). Men fram til den dagen vi vinner VM, vil befolkningen i USA bare motvillig anerkjenne sporten. På den andre siden, ønsker vi virkelig - eller kan vi forestille oss - et USA der fotball har fått stor popularitet eller til og med respekt? Hvis du var fotball, sportenes konge, ville du likt at et folk som valgte Bush og Cheney, ikke én, men to ganger, smisket med deg? Det ville du ikke. Du ville heller vendt tilbake til røttene dine, kommunistiske eller andre, og kjempet mot fascisme med føttene dine. Oversatt av Lene K. Hoff.