Jul på alvor

Sufjan Stevens har sunget jula inn for venner og kjente siden 2001. Nå får vi andre høre på herlighetene også.

CD-BOKS: Kravene til gode, moderne juleplater har ingenting med kravene til vanlige, ikke-sesongbetonte plater å gjøre. En juleplate må spilles inn med stort hjerte og inderlighet - en ironisk juleplate vil aldri være vellykket. Vær forsiktig med julemusikalsk ribbefett - dryppende versjoner av de klassiske julesanger er ekkelt, og det hjelper ikke å være et dyktig kor med kristen formålsparagraf heller. Still for all del omgitt av juleglitter og kuler og Rudolf og andre effekter på omslaget, og vær gjerne airbrushet og softfokusert, men husk at det bare er den klassiske (men foreløpig ikke Per Sundnes-sertifiserte), 80-talls duojuleplata til Dolly Parton og Kenny Rogers som kommer unna med evig ære i behold. Håndtegnet tre er like effektivt. Skriv gjerne nye julelåter - nesten alle fine sanger med enten Phil Spector-inspirert produksjon eller lett sakrale, nostalgisk-melankolske undertoner kan bli en flott julelåt ved korrekt bruk av klokkespill, tamburin og bjeller.

Little Banjo Boy

I tilfellet Sufjan Stevens - straight outta utsolgt Sentrum Scene i Oslo - kan du også legge til banjo. Ingen har siden sakterockerne Low (minialbumet «Christmas» fra 1999) maktet å oppnå full pott på kontrollskjemaet for moderne juleplater.

I en stresset førjulstid skal du ikke plages av lange, detaljerte utlegninger om alle de 42 låtene på denne svært forseggjorte, velillustrerte og meget informasjonstunge boksen med fem jule-EP-er fra åra 2001-2006.

Stevens begynte å lage juleplater på 8-sporsopptaker hjemme i Brooklyn i 2001, som en ettertanke til 9/11. Det ble straks en CD-R-tradisjon for venner og kjente (vil tro kompis Emil Nikolaisen fra Serena Maneesh har de fire første - «Noel», «Hark!», «Ding! Dong!» og «Joy» - i hylla allerede). Tradisjonen ble bare brutt i 2004, da Sufjan hadde hendene fulle med fjorårets «Illinois»-album - en julegave så god som noen.

Ikke nok med at den kristne indierockeren Stevens har en meget kjærlig, klimprende hånd med obligatoriske låter som «Silent Night» og «Little Drummer Boy», han har et helt bibliotek av kjent og obskurt/religiøst julemateriale som tolkes med så stort hjerte, inderlighet og alvor at det er helt rørende. Stemningen er hjemmekoselig og personlig, arrangementene er spartanske og effektive, med unntak for årets tilnærmede fullbandsproduksjon «Peace». Sufjan skriver også forbannet bra om det å lage julemusikk i et slags «forord» i det medfølgende heftet. Ord og handlinger, altså.

Overdose? Nei da

Sufjan mangler kanskje den ene, fantastiske egenskrevne julelåten à la Lows «Just Like Christmas», men han er nær med en oppstemte og i denne sammenheng massivt produserte «Get Behind Me, Santa!» fra årets volum 5. Nivået på de egne låtene er derimot konsistent og tradisjonsutvidende - hvis du setter sammen de totalt 17 originale Sufjan-komposisjonene på denne boksen til én plate, ville du også fått en flott juleplate.

Jula handler jo mye om å overdose på ting du liker - lutefisk, risgrøt med rødsaus, mammas julebakst - så der vi ellers i året ville mumlet noe om å redigere seg selv, sier vi nå at 42 låter på to timer er akkurat passe.