Anmeldelse: Magne Furuholmen - «White Xmas Lies»

Julas mørke bakside

a-ha-Magne med annerledes juleplate.

Foto: Nina Djærff
Foto: Nina Djærff Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

«White Xmas Lies»

Magne Furuholmen

Pop

Plateselskap: Drabant Music

«Fortsatt inspirert låtskriver.»
Se alle anmeldelser

JULEPLATE: Det har vært mye opp og ned, att og fram når man tar karrieren til Magne Furuholmen nærmere i øyesyn. Da spesielt med tanke på moderbandet, a-has noe ubesluttsomme tilnærming til sitt eget virke. Men mest av alt har det vært et eventyr. Noe det også fortsetter å være. Gledelig er det da å kunne konstatere at Magne Furuholmen fortsatt er en inspirert låtskriver.

I a-ha har makker Paul Waaktar hatt rollen som den smått introverte, både fra et musikalsk og personlighetsmessig ståsted. Furuholmen på den andre siden har vært den ekstroverte og, tja, hakket mer grandios i sine musikalske veivalg. Ingen kan skrive melodilinjer med så bred og effektiv pensel som Furuholmen.

Nå har han laget sin tredje soloplate, mest for å tilfredsstille seg selv, mistenker jeg, men det er ganske fornøyelig for oss andre også at han velger å stikke innom studioet igjen.

«White Xmas Lies» er en slags antitese til de tradisjonelle, glossy juleplatene man hører på kjøpesentrene fra november av og fram til nyttår. Det handler om dem som ikke har det så greit, om skalkeskjul og fasader, materialisme og kynisme.

Musikalsk sett er det lite bjeller og rørklokker, dette er Magne i fri melankolsk og slepende dressur. Synthtungt, pop-klassisk og melodisk velformulert. Hør bare «A Punch-Up on Boxing Day», hvor tunge pianoakkorder sømløst glir inn i et refreng en storfilm verdig. Det er slik Magne gjør det. «This is Now America» har en noe Bowie-aktig-tilnærming ved seg. Økonomisk, mørk og småmystisk.

Det vokale spekteret til Furuholmen er ikke veldig stort, men han bruker stemmen sin på en formålstjenlig måte - den litt såre raspen hans kler låtene på en perfekt måte. Til tider kan han minne om Radioheads Thom Yorke. Ellers også et band med visse stemningsmessige likheter til det Mags bedriver her.

Et dobbeltalbum er noe overambisiøst, spesielt med tanke på at modusen er mye det samme gjennom platas 16 låter, som blant annet inneholder en cover av AC/DCs «Hells Bells». Men det som funker her, er virkelig opp med Furuholmens fineste øyeblikk.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer