Anmeldelse: Magne Furuholmen - «White Xmas Lies»

Julas mørke bakside

a-ha-Magne med annerledes juleplate.

Foto: Nina Djærff
Foto: Nina Djærff Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

JULEPLATE: Det har vært mye opp og ned, att og fram når man tar karrieren til Magne Furuholmen nærmere i øyesyn. Da spesielt med tanke på moderbandet, a-has noe ubesluttsomme tilnærming til sitt eget virke. Men mest av alt har det vært et eventyr. Noe det også fortsetter å være. Gledelig er det da å kunne konstatere at Magne Furuholmen fortsatt er en inspirert låtskriver.

I a-ha har makker Paul Waaktar hatt rollen som den smått introverte, både fra et musikalsk og personlighetsmessig ståsted. Furuholmen på den andre siden har vært den ekstroverte og, tja, hakket mer grandios i sine musikalske veivalg. Ingen kan skrive melodilinjer med så bred og effektiv pensel som Furuholmen.

Nå har han laget sin tredje soloplate, mest for å tilfredsstille seg selv, mistenker jeg, men det er ganske fornøyelig for oss andre også at han velger å stikke innom studioet igjen.

«White Xmas Lies» er en slags antitese til de tradisjonelle, glossy juleplatene man hører på kjøpesentrene fra november av og fram til nyttår. Det handler om dem som ikke har det så greit, om skalkeskjul og fasader, materialisme og kynisme.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer