NISSEMANN: Olav Thon, med sine knekkebrød og sin billige Suzuki Jimny, har kanskje markert seg som det største private dydsmønsteret du kan finne på to bein med milliarder i lommene. Men han er også det perfekte eksempelet på at rike velgjørere ønsker mest mulig ståhei for pengene. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
NISSEMANN: Olav Thon, med sine knekkebrød og sin billige Suzuki Jimny, har kanskje markert seg som det største private dydsmønsteret du kan finne på to bein med milliarder i lommene. Men han er også det perfekte eksempelet på at rike velgjørere ønsker mest mulig ståhei for pengene. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Julegave til seg selv

Olav Thon er årets julenisse, men med en litt utradisjonell prioritering: Han gir den aller største gaven til seg selv, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Nyheten om at Olav Thon donerer hele sin milliardformue til en stiftelse som skal støtte allmennyttige formål, gikk tirsdag kveld som en bølge over landet. Med påfølgende hyllest og takknemlighet i sosiale medier.

Men «gir bort hele sin formue på 25 milliarder kroner», er en sannhet som rommer mange nyanser. Det ville jo vært litt merkelig om mann som har brukt hele livet på å tjene mest mulig penger, plutselig bestemte seg for å gi bort alt sammen. Forestillingen om rikmannen som mot slutten av livet bestemmer seg for å bli godheten selv, lever kanskje for godt i underbevisstheten vår. Det er fristende å tenke på Thon som Scrooge-karakteren fra Dickens klassiske julefortelling. Han som blir skremt av de tre julespøkelsene, som setter livet hans i perspektiv og forandrer ham til et skoleeksempel på genrerøsitet og omtanke.

I virkeligheten vier Thon størst generøsitet og omtanke til seg selv og sitt livsprosjekt: Olav Thon Gruppen. Den nye stiftelsen skal først og fremst sørge for at næringslivsvirksomheten holdes i live, og det er ikke småtterier: kjøpesenter, hotell og næringseiendommer - som i fjor tilsammen hadde et resultat før skatt på 1,6 milliarder kroner.

I tillegg skal altså stiftelsen donere penger. Thon antyder at det vil bli mellom 50 og 100 millioner kroner i året, som skal gå til forskning, entrepenørskap og allmennyttige formål i lokalsamfunn der konsernet driver virksomhet. Det er vel og bra. Dagens Næringsliv skriver at Olav Thon Stiftelsen blir Norges største stiftelse med sine vel 25 milliarder i egenkapital, men til sammenlikning deler stiftelsen Fritt Ord årlig ut cirka 90 millioner kroner, av et fond på «bare» 2,8 milliarder.

Sagt på en annen måte: dette er den ideelle løsningen for en mann som ikke ønsker å gi slipp på livsverket sitt, selv i det hinsidige. Stiftelsesteksten er klar. Formålet er «Å sikre stabilt og langsiktig eierskap i Olav Thon Gruppen AS og dets underliggende virksomheter langs de hovedlinjer som Olav Thon har lagt til grunn for sin forretningsdrift». Thon skal ha vært inspirert av avdøde Tinius Nagell-Eriksen sin Tinius-stiftelse, som skal sørge for at at Schibsteds medier skal opprettholde sin posisjon som frie og uavhengige organer. Men i Thons tilfelle dreier det seg tross alt om prinsipper for forretningsdrift, ikke om grunnleggende verdier for medienes rolle i demokratiet.
Prinsippene i Olav Thons Stiftelse må sies å være noe mer nærsynte: Thon Hotels skal leve evig.

Skattemessig kan dette også bli en nøtt. I følge skatteetaten er stiftelser som «frivillige, ideelle institusjoner og organisasjoner fritatt for skatt på de inntekter som følger av gjennomføringen av deres ideelle formål.» Det betyr at alt annet enn de allmennyttige donasjonene bør være virksomhet som skattlegges, men det er vel en viss fare for at Thons advokater mener at «ideelt formål» er et relativt begrep.

Det er ikke bare Thon Hotels som vil leve evig. Julenissen Olav Thon vil også leve evig, og fortsette å dele ut små pakker i all overskuelig framtid. Det er jo fint, selv om han har gitt den største pakken til seg selv. Saken understreker også noe av dilemmaet med ønsket om flere private donasjoner og stiftelser her i landet. Den nye regjeringen har blant annet etablert en gaveforsterkningsordning for kunstkjøp og rehabilitering av museumsbygg. Argumentet for flere private bidragsytere har vært at det vil gi større frihet. Derfor er også ordningen konstruert slik at den skal være mest mulig luktfri, etter borgerlig dydsmønster om pen og pyntelig privat donasjon. Ordningen har fått kritikk fra museumsledere over hele landet for at den nettopp har en for administrativ innretning. Bidragytere får for lite igjen for å bidra. Det funker ikke. Rike mennesker vil bygge bautaer over seg selv. Men da blir det fort ubehagelig. Brautende, prangende - «conspicous consumption», som sosiologen Thorstein Veblen formulerte det. Hvis regjeringen virkelig ønsker flere private donasjoner, må de tåle at folk brisker seg med gavene.

Olav Thon, med sine knekkebrød og sin billige Suzuki Jimny, har kanskje markert seg som det største private dydsmønsteret du kan finne på to bein med milliarder i lommene. Men han er også det perfekte eksempelet på at rike velgjørere ønsker mest mulig ståhei for pengene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook