Nå i julehandelinnspurten tyter både papiraviser og fjernsynskanaler over med tilbud og reklamer for forbrukerelektronikk av alle slag. Nettbrett, smarttelefoner og flatskjermer er «det alle vil ha!» (Elkjøp), det er «gavene som det er en glede å gi bort» (Eplehuset), og når de dessuten tilbys «til svenske priser» (Siba) er det bare å løpe og kjøpe. «Hellre mycket av alltän lite av varje», som kjeden MediaMarkt sier det i sine svenske annonser.

Aviser, både i papir- og nettutgaver, nører opp under elektronikkentusiasmen gjennom et utall tester, rapporter og artikler som veileder og opplærer kundene i hvordan de skal velge, bruke og forbruke de nyeste tekniske dingsene.

Samtidig går psykologer og samlivsterapeuter ut i NRK og advarer mot påkjenningene som all denne skjermtittingen og tastingen påfører de nære relasjonene, enten det er forholdet mellom kjærestepar eller foreldre og barn. Det ingen snakker om er påkjenningene som det eksponentielle forbruket av elektroniske duppeditter påfører miljøet, eller hvordan det påvirker helsa til dem som arbeider med enten produksjon eller destruksjon av de fysiske komponentene som inngår i hver eneste lille dings.

Mandag 12. desember markerte Google fødselsdatoen for Robert Noyce (1927-1990), grunnlegger av prosessorgiganten Intel Corporation og kjent som den uoffisielle «borgermesteren av Silicon Valley», med en såkalt doodle av en mikroprosessor.

Det visuelt mest slående med illustrasjonen var at prosessoren så ut til å være laget av gull. Dette var ingen symbolsk forgylling, men en korrekt illustrasjon av det faktum at edle metaller som gull inngår som nødvendige ingredienser i praktisk talt alle de komponentene som driver de digitale redskapene og leketøyene vi omgir oss med fra morgen til kveld.

I tillegg kommer plast, tungmetaller og en rekke andre miljøgifter, pluss de ufattelige mengdene med finkornet sand som skal til for å produsere silikonflakene som metallkomponentene er festet til. Det skapes om lag 30 kg avfall i produksjonen av én to grams microchip.

Når vi i tillegg vet at det hvert eneste døgn av året ruller nesten 300 000 nye mobiltelefoner, og like mange LCD-skjermer og laptoper over samlebåndene bare i Taiwan, så begynner man å ane hvilke volum det er snakk om. Forbrukerelektronikk seiler nå opp som en av de alvorligste miljø- og klimatruslene for planeten, for ikke å forglemme den grove utnyttelsen av den tredje verdens arbeidskraft som framskaffer våre elskede smarttelefoner og nettbrett.

Relativt til folketallet er nordmenn blant de største forbrukerne av slike varer i verden. En gjennomsnittshusholdning i Norge i dag kjøper ny mobil hvert år, ny laptop hvert annet år og ny TV hvert tre og et halvt år.

Vi har ikke sikre tall fra Norge når det gjelder hvor mye brukbar teknologi som byttes ut bare fordi det kommer noe som er nytt og mer fristende, men tall fra Storbritannia viser at hele 59 prosent av produktene i kategorien «informasjons- og kommunikasjonsteknologi» som havner på søppelfyllinga fremdeles fungerer.

For oss som medieforskere faller det naturlig å være spesielt oppmerksomme på hvilke fortellinger mediene serverer oss om teknologiutviklingen som samfunnet gjennomgår nå. Allerede ved et første øyekast på medienes omtale kan vi slå fast at de forfekter en betingelsesløs teknologioptimisme. Det settes automatisk et likhetstegn mellom teknologisk utvikling og framskritt. Utviklingen beskrives ikke bare som udelt positiv men som uunngåelig og ustoppelig.

Det har de siste årene kommet en endeløs rekke av artikler i avisene som ukritisk underbygger elektronikkprodusentenes markedsføring. Stadig større flatskjermer, med stadig ny bildeteknologi vi bare «må ha», og hyllest til Blu-ray, HDTV, smarttelefoner og nettbrett presenteres i krigstyper i tabloidene: «Nå skal TV-en være stooor» (Nettavisen), «Super telefon til knallpris» (Aftenposten), og så videre.

Brødteksten i artiklene følger opp i samme euforiske stil. I de fleste tilfeller er det ingen vesensforskjell på innholdet i avisenes artikler og innholdet i reklameinnstikkene fra elektronikkforhandlerne i de samme avisene. Situasjonen er den samme i alle de store avisene, men VG peker seg ut med noen av de grelleste eksemplene på journalistikk i grenselandet mot reklame.

Journalistenes eget regelverk om skillelinjene mellom reklame og redaksjonelt innhold, «Tekstreklameplakaten», slår fast at «produktomtaler og produkteksponering skal være journalistisk motivert» og at «temabilag og temasider er redaksjonelle produkter som stiller særlige krav til journalistisk integritet».

Med dette i bakhodet var det med vantro vi leste gjennom VGs fredagsutgave den 28. oktober i år, med deres «40-siders teknomagasin» som vedlegg. Lederartikkelen i magasinet bar ikke bud om noe kritisk perspektiv eller journalistisk motivasjon: «Jeg svever på en iCloud. Skjønner ikke hvordan livet hang sammen før jeg fikk iPhone, jeg elsker Spotify og gleder meg over Facebook, Twitter og valgmuligheter på TV og nett. I det hele tatt - det er mye teknoglede i livet!».

Magasinet fulgte opp med side opp og side ned den etter hvert så velkjente beundringen for nye medieteknologier, samt store doser av det som elektronikkprodusentene kaller «consumer education». Dette er stoff i mediene hvor forbrukeren blir lært opp i begrepene og funksjonene til de nye teknologiene, og slik senker terskelen deres for å gå til innkjøp av det som ellers kunne virke nytt og vanskelig tilgjengelig.

Toppsjefene i den internasjonale elektronikkbransjen rangerer slik forbrukerutdanning blant de aller viktigste salgsstrategiene nå som forbrukerteknologien har blitt svært avansert. Og norske aviser stiller villig opp som læremestere.

I et slikt medieklima er det nærmest umulig å nå fram med det faktum at de morsomme og lekre teknodingsene våre, som det kan være «en glede å gi bort» som Eplehuset sier, er uløselig knyttet til både groteske søppelberg og brutalt barnearbeid i den tredje verden.

Journaliststanden har utvist en del uforstand i tjenesten her, og vi medieforskere bør absolutt komme mer på banen, siden vi også lett henfaller til dyrking av alt det spennende som de nye mediene bringer med seg.

Men den viktigste handlingen er det du som forbruker som kan gjøre. Når du står foran hyllene i elektrobutikken og lurer på hva de siste julegavene skal være, da kan du spørre deg selv om «gleden ved å gi bort» nok en teknodings (som ligger på dynga før neste jul) står i stil med konsekvensene for arbeidere og miljø.