Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Tunnelen»

Julekos om døden i flammehavet

Katastrofefilmen «Tunnelen» er kompetent underholdning og en hyllest til offentlig ansatte.

KOMPETENT UNDERHOLDNING: "Tunnelen" er en film om det siste stedet du vil være på vei hjem til jul. Vis mer

«Tunnelen»

4 1 6

Katastrofefilm

Regi:

Pål Øie

Skuespillere:

Thorbjørn Harr, Lisa Carlehed, Ylva Fuglerud, Ingvid Holthe, Mikkel Bratt Silset

Premieredato:

25. desember 2019

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

«Tunnelen»

Se alle anmeldelser

FILM: Ette suksessene med «Bølgen» og «Skjelvet» var det ikke annet å vente: Alle steder i Norge der tenåringer kan være fanget i en katastrofe mens en far med vilt blikk og skittent ansikt prøver å redde dem, kommer nå til å få sin film. Denne gang er det «Tunnelen».

I fin, nøktern ånd blir «Tunnelen» en slags hyllest til kongeriket Norges pliktoppfyllende offentlige ansatte. En betydelig andel av filmens replikker skjer på telefon fra brannstasjon til veikontrollsentral til folk i felten. Faren denne gang er Stein (Thorbjørn Harr), en stoisk brøytebilsjåfør og veivesenansatt som fører bilene i kolonne over fjellet, frem til den ni kilometer lange tunnelen som tar dem fra vest til øst.

Han er ellers enkemann med ny kjæreste og et trøblete forhold til tenåringsdatteren Elise (Ylva Fuglerud). Den siste krangelen er nok til at Elise setter seg på langdistansebussen til Oslo, og det er så klart den som er inne tunnelen idet en tankbil setter seg fast og proppen er et faktum. Og bensinen lekker.

Døden i flammehavet

«Tunnelen» er solid, kompetent underholdning, som både vier plass til de mer dramatiske og de mer stillferdige farene: Er du fanget i en situasjon som dette kan du dø i et flammehav, eller kveles sakte av den skitne luften mens du sitter inne i din egen bil. Pål Øies kamera fanger opp talende detaljer, som når bussjåføren i Elises buss uten et ord pakker opp den lille julepresangen hun har hatt liggende ved rattet, og sakte begynner å spise den smeltende sjokoladen.

Det er også tiltalende at Øie og manusforfatter Kjersti Helen Rasmussen er faste i troen på at tekniske detaljer øker, ikke reduserer spenningen. Hvilken vei er det best at viftene inni tunnelen blåser? Og hvilken hastighet skal de gå på? Diskusjonen bølger mens liv står i fare.

Unødvendig parodi

Men det er også et midtparti her som blir ganske hakkete, der det blir mye frem og tilbake i forskjellige spørsmål: En brannbil som ikke kommer fem på østsiden, Elise som kanskje og kanskje ikke klarer seg. Ikke alle historietrådene tåler belastningen, og Jan Gunnar Røises birolle, en dresskledd og overfladisk byfyr som stadig snakker i mobiltelefonen, er en unødvendig og påklistret parodi.

Ellers er det et stort pluss at filmen aldri bikker over i det sentimentale, til tross for rikelige anledninger til å klemme tommelen mot publikums tårekanaler. Harr er troverdig som barsk redningsmann, og Mikkel Bratt Silsett, som spiller Steins unge brushane av en kollega, stjeler scener her slik han også gjorde det i «Beforeigners».

«Tunnelen» lykkes godt i overbevise deg om at det er det stedet der du minst av alt i verden vil være på den dagen da du egentlig bare skulle hjem til jul.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media