Julens Glæder

Julens matgleder er ikke lenger hva de var. Jeg bruker både tobakk og bart brennevin, noen vinskvetter går også med i ny og ne. Men noen prinsipper har jeg. Også for julen. Det får være grenser.

Derfor kommer kalkun aldri inn i mitt hus. Kalkun er utestengt for alltid, uansett hvor amerikansk og populær den er. Og uansett pris. Jeg tenker ikke bare på kalkunfabrikkenes trangboddhet, for å bruke et mildt uttrykk. Jeg ser etter hvert helt bort fra matskribentenes anbefalinger, de kjenner ikke landbrukets verden. Derfor handler de fleste kokebøker ikke om gode råvarer, men om å pudre industrialiserte dyrelik. Norske matskribenter bor som regel like ved Seven Eleven og har neppe slaktet en eneste gris.

Jeg er heller ingen engel i matveien, jeg gråter ikke ved bordet over at et lite dyrehjerte har sluttet å slå for at jeg skal kunne nyte. Snarere tvert imot. Jeg spiser ikke for å bli mett. Jeg går ikke til bords bare for å utsette døden. Jeg spiser heller ikke for å bli sunn. Jeg spiser fordi det er en lyst, en glede i seg selv, slik det er helt greit å parre seg uten tanke på å få barn. Jeg føler heller ingen avsky generelt for døde fugler, ikke engang for en norsk industrikylling som rett tilberedt kan smake, ikke godt, men sånn lagom, som svenskene sier.

I høst spiste jeg en stor panne måltrost hos noen franske venner. Før de havnet i panna måtte vi ribbe dem. Vi drakk tett med pastis mens vi arbeidet. Det gikk så fjæra føyk, for å si det sånn. Trosten, kramsfugl, stekes med hodet på. Det er for at du skal se dem i hvitøyet, sann matglede er å utfordre døden. Jeg studerte dem gjennom en eim av hvitløk og pastisrus. Det hvilte en fred over nebbene deres. De var skutt her oppe i fjellet like ved Middelhavet. Sånn kan det gå.

Norske troster bør passe seg når de skal på sydentur. Det finnes noen malende, franske katter med kokkeluer der nede. De tar det de får tak i, og nøyer seg ikke med supermarkedet. Høyt flyr trosten fra Østerdalen på vei mot Gibraltar. Men gode er de. Jeg hadde ikke spist trost siden 1953, den gang bestemor Selma fremdeles levde, hun serverte meg dem i fløtesaus. Jeg glemte dem aldri. Heller ikke henne.

Men kalkun spiser jeg ikke. Den er død eller levende et gjennomført utekkelig dyr. Bare lyden av kalkun gjør meg kvalm. Kalkunen er stygg og kakler som om den hele livet var på talkshow, eller med i et bokprogram. Det er noe oppblåst og bløtt ved den. Kalkun minner meg om «Kapteinens fylte rødspette». Som jeg heller ikke spiser.

Jeg avskyr selvfølgelig kjøttboller eller karbonader av kalkun, som er mot min religion.

Laks spiser jeg mindre og mindre av. Industrilaks er uappetittlig. Det lukter griselik av den, og det er ikke rart, siden halvparten av foret laksen nå spiser er planteråstoff. Er det en laksegris de serverer oss, en firbent fra havets bunn? Den andre halvparten av laksefôret er innfanget villfisk. «Laksen blir feit, fuglane svelt», som de sier i Dag og Tid.

I år skal også røkelaksen utestenges fra julen hos oss. Kvaliteten blir dårligere og dårligere. Det er masseproduksjon. Annen juledag i fjor nektet kattene mine å spise røkelaksen da jeg kastet den ut på plenen. Mine fem katter er dønn ukorrupte, og sier fra om hva de tør spise og hva de vraker. Jeg låner dem gjerne ut til Mattilsynet, mot en mindre godtgjørelse.

Siden vi nå nærmer oss juletorsken, bør du sjekke om det er oppdrettstorsk. En hollandsk forbrukerundersøkelse kan fortelle at oppdrettstorsk smaker like godt som naturtorsk. Når det gjelder hasj og tulipaner har hollenderne peiling. Men gjelder det torsk er det ingen grunn til å stole på dem. Herved utelukker jeg oppdrettstorsken fra mitt julehus. «Du er hva du spiser». Hilsen Torsken.

Rakørreten bør du også sjekke. Kjenner du noen som kan legge fisk av ekte fjellørret bør du holde deg inne med dem, aldri krangle med dem, ære dem, lytte til dem og sørge for at de skaffer deg ekte rakfisk. Regnbueørreten kan ikke engang formere seg i krystallklart, norsk fjellvann. Jeg kjenner en sv-er som får fantastisk rakfisk fra en som stemmer Frp. Jeg ble rørt da jeg hørte om det. Måtte toleranse og demokrati følge rakfiskens finner!

En skal jo ikke ødelegge julegledene. Men flere jeg kjenner klager over at lutefisken heller ikke lenger er hva den var. Den er blitt mer smakløs, virker utvannet, smaksmessig tilpasset en slags kommersiell almennsmak. Derfor gjelder det å kjøpe lutefisk hos noen du stoler på.

Juletreet kan det også være noe gærent med. Sjekk det! Jeg har sett juletreprodusenter som hogger juletrær i oktober. Hvordan kan de få dem til å holde seg? Blir de sprøytet med noe? Er det derfor så mange hoster rundt julebordet, og ikke bare vanlig røkhoste?

Pinnekjøtt av norsk sau er noe av det beste jeg vet. Men jeg er blitt skeptisk. Jeg har lest at bøndene dytter i dem en masse kraftfôr når de tar dem ned fra fjellet. Noe som selvfølgelig ødelegger smaken av fjell og vidde. Dessuten begynner bjørn og ulv nå å styre sauekjøttet. Mattilsynet krever at stadig flere sauebønder tar sauene ned fra fjellet for å unngå rovdyr, og lar dem beite på innmark. Problemet er bare at innmarksbeite, i motsetning til fjellet, ofte har innvollssnyltere som kan gi avmagrede sauer med mye diaré.

Sånn går det når ulven får bestemme! Rovdyrforkjemperne må gjerne spise sitt diaretiske pinnekjøtt, om de føler seg moralsk høyverdige ved det. Ideologer sluker til og med gamle kameler. Men mitt pinnekjøtt kommer fra ulvemotstandere, olme bønder med høyfjellsbeiter, caps og rifle. Og med John Deere på brøstet.

En gris er heller ikke lenger en gris. En kan undre seg over hva de fores med. Heldigvis har EU også i Norge fått stanset «miljøforet», en svart suppe med avfall fra storhusholdninger. Gris smaker ikke som i gamle dager, da de fikk epler, poteter og havremel. Sjekk også om grisen du spiser har hatt infeksjoner etter halebiting. Sånt er kvalmt.

Julens matgleder er ikke lenger hva de var.

•Tore Stubberud er bokaktuell

med romanen «Duevennen».

Har også skrevet romanen «Kjøtt i

mørke» og, sammen med Eyvind Hellstrøm: «Herregårdsmat».