SYNG SYNG SYNG: Når julesanger med kristent innhold tas ut av skolen, vitner det om et misforstått beskytterinstinkt. Både elever med innvandrerbakgrunn og de andre elevene har godt av å være fortrolige med sangene som flyter i luften rundt dem. Foto: Helge Sunde / Samfoto / Scanpix. ?    Foto: © Helge Sunde / Samfoto
SYNG SYNG SYNG: Når julesanger med kristent innhold tas ut av skolen, vitner det om et misforstått beskytterinstinkt. Både elever med innvandrerbakgrunn og de andre elevene har godt av å være fortrolige med sangene som flyter i luften rundt dem. Foto: Helge Sunde / Samfoto / Scanpix. ? Foto: © Helge Sunde / SamfotoVis mer

Julesangenes nytte

Skoleelever med innvandrerbakgrunn fortjener å få lære norske julesanger.

Kommentar

Det er fullt mulig å ville noen så vel at du ender opp med å skade dem. Den siste uken har det vært to nyhetssaker om skoler som prøver å ta hensyn til minoritetselever, og ender opp med å hindre dem i å tilegne seg viktige referanser og kunnskap. Det er skoler som unnlater å synge kristne julesanger på grunn av elever fra andre religioner, og skoler som ikke drar på skoleturer til Auschwitz fordi foreldre med innvandrerbakgrunn ikke vil la barna sine reise. I begge tilfeller tas det velmente grep for at ingen skal føle seg utenfor, og som nok har som konsekvens at følelsen av fremmedhet øker snarere enn minker.

Julesangene har en betydning i norsk kultur som strekker seg utover det kristne innholdet. Nettopp det å kunne gamle sanger, kjenne til sentrale fortellinger, er noe av det som gjør at man føler seg hjemme på et sted og i en kultur. For den som kommer til et nytt land, vil mange av melodiene og ordene som flyter i luften rundt dem, være noe fremmed. Det er om å gjøre å motvirke denne fremmedheten, ikke fordi de skal behøve å slutte seg til innholdet, men fordi det er dem vel unt å vite hva det er.

Men ved blant annet Myra skole i Arendal blir julesanger med kristent innhold unngått, for å «kunne møte alle elevene». Det virker som om skolen jobber ut fra en antagelse om skjørhet, om at det å stilles overfor noe rotnorsk og annerledes, med et innhold fra en annen tro, vil vekke et ubehag de bør vernes mot. Så skrøpelige er elevene neppe.

Iblant er det ikke skolens initiativ som skaper utfordringene. Ungdomskolemamma Inga Ragnhild Holst skrev denne uken i Aftenposten om hvordan motstand blant foreldrene til elevene med innvandrerbakgrunn gjorde at det ikke ble mulig å dra med de hvite bussene til Auschwitz, eller på andre turer der elevene skulle overnatte.

Men også her burde skolen tatt ansvar, og forsøkt å forklare foreldrene at en skoletur ikke er noe man trenger å bekymre seg for. Det ville nok ikke lykkes overfor alle, men det burde ikke hindret de som fikk lov, i å få med seg en viktig erfaring. Ved å gi etter, sier skolen indirekte at bekymringen er velfundert.

Når jøder igjen opplever hets og angrep i Europa, er det uhyre viktig å lære om Holocaust. For elevene, enten de har den ene eller den andre bakgrunnen, ville en slik dannelsesreise rustet dem i å stå imot om de skulle støte på konspirasjonsteoriene og fordommene som finnes. Den kunnskapsmessige bonusen er åpenbar, og den sosiale bonusen kommer på toppen.

Å bli voksen og i stand til å ha en god hverdag i et pluraistisk samfunn, krever at man tør å utsette seg for det som er annerledes. Bare slik kan det miste skjæret av annerledeshet. Kunnskap og kulturelle referanser er ikke noe du skal beskyttes mot. Det er noe alle fortjener å få.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.