Julesviske i feil miljø

Tett og fengende, men gjør seg bedre i et mindre lokale.

Årets utgave av «Putti Plutti Pott» er både tett og fengende. Her er det snakk om «same prosedure as last year» for unger som trofaste møter fram i nisselue og kan alle sangene utenat. Tradisjonen er både innarbeidet og populær, og de mer eller mindre faste skuespillerne, med onkel Per, Julenissen, Nissemor, Glupe Gløgg, Jokkum og ekspedisjonssjefen i spissen har denne forestillingen såpass under huden at de gir rollene den riktige karakteren og løssluppenheten.

  • Så populær er Per Asplins svingende julemusikal at stykket i år er satt opp i Oslo Spektrum. Det er et uheldig valg. Det kjølige og altfor store rommet i dette lokalet blir overdimensjonert i forhold til intimiteten stykket ellers innbyr til.

Knut Morten Damm, Asplins arvtaker i rollen som onkel Per, gjør riktignok en heltemodig innsats når han får med seg salen i allsang, men like varm og hyggelig som i Konserthuset blir ikke forestillingen. De som sitter på de bakerste benkeradene, kommer på kikkertavstand fra begivenhetene og blir ikke trukket inn i de fargerike og gjenkjennelige kulissene. Mens publikum i Konserthuset ble invitert inn i Nisseland, blir man i Spektrum stilt utenfor.

De som sitter nærmest scenen, får også problemer, fordi kulissene er trukket ut på en større scene. Sitter man på en av sidene, blir det som skjer på den andre siden av scenen for fjernt til at man får med seg vesentlige ting.

  • Stykket i seg selv er derimot i all sin humørfylte naivisme en helhjertet historie. Den jazzinspirerte Per Asplin har med sin musikk skapt en stemningsfull juleforestilling uten patos, og det i seg selv er en prestasjon. Velkommen igjen neste år - men helst i et mindre lokale.
POPULÆRT: I helga og i begynnelsen av neste uke går «Putti Plutti Pott» i Oslo Spektrum - et lokale som passer forestillingen dårlig, mener vår anmelder.