Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Julia Kristevas tekstverden

DEN FRANSK-BULGARSKE tekstteoretiker og psykoanalytiker Julia Kristeva (f. 1941), professor ved Sorbonne, Paris, mottok nylig den nyopprettede Holbergpris på 4,5 millioner norske kroner. Det var første gang prisen ble utdelt, etter innstilling av en komité med norske representanter fra vitenskap og samfunn. Utdelingen fant sted i Bergen. Var hun en egnet kandidat til en pris for vitenskapelig innsats?

Intertekstualiteten, tekstenes samspill er Kristevas fremste bidrag til tekst- og litteraturteorien, et hyppig anvendt begrep i humaniora generelt og i litteraturvitenskap spesielt.

Det ligger nær å minne om det innarbeidede perspektiv i den tidligere litteraturhistorie, studiet av litterær påvirkning. Det var her vanlig å søke ideer, idé-komplekser, formuleringer og forbilder hos andre forfattere, i andre og andres verker. Francis Bull, H.O. Christophersen og Paulus Svendsen eksellerte i denne genre.

Slik forskning var ikke i første rekke opptatt å studere svakheter, men manglende originalitet. Hensikten var å kartlegge vitenskapelige sammenhenger, idéfellesskap innenfor et større hele, som den nasjonale eller internasjonale kultur og kulturforskning.

Oppmerksomheten var rettet mot tidligere eller samtidig kausalitet. Hensikten var å påvise eller antyde at et verk var blitt til eller preget av et annet verk.

Søken etter årsak/virkning var overtatt fra en mer eksakt vitenskapelighet, fortrinnsvis naturvitenskapen, med røtter i opplysningstiden da påvisning av virkning fra en forutgående årsak var selve tegnet på seriøs omgang med forskningens data. Det var omkring midten av det 18. århundre vi fikk de klassiske verkene om språkets opprinnelse (Herder), persepsjonens opphav (Condorcet, Condillac), samfunnets opprinnelse (Rousseau), for å nevne de mest kjente.

I TEORIEN OM intertekstualitet er ideen om kausalitet borte, erstattet av teorien om tekstenes prioritet, hvor samfunn, historie og mennesket som skapende subjekt er opphevet i den gamle betydning. Spørsmålet om hvem som har skapt tekstene og hvilke subjektive holdninger de avspeiler, er kommet i skyggen av tekstenes egenfunksjon.

Det er en idé som skriver seg fra den såkalt postmoderne filosofi, som i tillegg til å proklamere Guds død (eller Guds giddeløshet, Gud gidder ikke lenger!) forkynner «menneskets død» (Foucault), dvs. bortfallet av mennesket som skapende subjekt.

Man må altså ikke tro at det dreier seg om en filosofiløs, nøytral forskning. Den er betinget av en vidtfavnende forestilling om tekstenes omflakkende kretsløp i historiens og samfunnets randsoner. Tekstene er som stjernetåker, Andromedas slør over menneskenes liv i verden. Den nye lære opererer ikke med menneskelige samfunn, men med samfunn av tekster, og Teksten er ikke hvem som helst, den kan både lese og skrive, «den leser historien og skriver seg inn i historien».

Det gav stimulans til studier av typen: «Bergson i Bull», «Bull i Boyson», «Snorre i Dass». Egennavnene figurerer som stikkord for tekstkompleksene. Og siden kausaliteten er brutt, skulle det ikke være noe i veien for å bryte kronologien og tillate studier av typen: «Bull i Bergson», «Boyson i Bull» og «Derrida i Hallesby».

DETTE ER DEN STERKE variant av intertekstualitetsbegrepet. Det finnes også en svakere variant, som teknisk arbeidsbegrep, med kronologien i behold, og her er det utvilsomt fremkommet arbeider av stor kultur- og vitenskapsteoretisk betydning. Deler av Paul Ricoeurs forfatterskap sogner til denne kategori.

I den sterke versjon, dvs. som studier i de tekstuelle strukturers autonomi, inngår intertekstualiteten i de anti-humanistiske hovedstrømninger i tiden, som bl.a. Emmanuel Levinas (1906-1995) holder et filosofisk oppgjør med: Det er tragisk at forskning og filosofi har løsrevet seg fra det menneskelige og vendt seg mot meningsløse strukturer.

I oppgjøret med denne trend går Levinas ikke tilbake til den tradisjonelle humanisme; den har spilt fallitt fordi den var omsorg for sjelen og ikke for det hele menneske. Han står på denne siden av paradigmeskiftet, men han stanser ikke her, han tar et skritt ut over subjektløshetens filosofi. Uten å påberope seg egen menneskelighet finner han den hos medmennesket, innskrevet i den annens ansikt.

DELER MAN DENNE FILOSOFI, fundamentaletikken, vil en posisjon som Julia Kristevas fortone seg som et tilbakelagt stadium. Det er ikke uten grunn at hennes tekster er så vanskelige å forstå. Vi skal huske at hun står i en utsatt, ja, umulig situasjon: Samtidig som hun virker som et aktivt forskende subjekt, har hun en filosofi som underslår eksistensen av et slikt subjekt! Vanskeligheten, ugjennomtrengeligheten i hennes arbeider er resultat av en kamuflasjemanøver hvor det gjelder å skjule den logiske og eksistensielle inkonsistens. Ikke slik at hun tyr til list og lureri; det er vel snarere at hun prøver å skjule eget dilemma?

Betydningen av en slik innsats ligger i styrken og utholdenheten som subjektet unnsier seg selv med. Som det er blitt sagt om ateismen hos for eksempel Jean-Paul Sartre, at den indirekte avslører fortvilelsen ved gudløsheten, vitner oppbudet av tankekraft og subtilitet hos Kristeva om fortvilelsen ved en fornektet subjektivitet.