FIKK FORKYNNE: Julian Assange var med på livestream under Holberg-debatten, et arrangement som var altfor lite omhyggelige med å stille kritiske spørsmål til sine kontroversielle gjester. Foto: Frank Augstein / AP / Scanpix.
FIKK FORKYNNE: Julian Assange var med på livestream under Holberg-debatten, et arrangement som var altfor lite omhyggelige med å stille kritiske spørsmål til sine kontroversielle gjester. Foto: Frank Augstein / AP / Scanpix.Vis mer

Julian Assange i Bergen:

Julian Assange fikk snakke uimotsagt i Bergen. Det var uansvarlig

Julian Assange og John Pilger forkynte et konspiratorisk syn på mediene som ligner Donald Trumps. Ingen konfronterte dem med deres egne bekymringsfulle påstander.

Kommentar

BERGEN (Dagbladet): Det var neppe hensikten. Men Holberg-debatten 2017 endte som en talerstol for konspiratorisk tenkning og for et mediesyn som er påfallende likt Donald Trumps. Påstander om at «nyheter har alltid vært falske» og at «fake news er et begrep som ble funnet opp av de liberale mediene i USA», for å nevne noen, fikk stå uimotsagt.

Egentlig var det grunn til å ane uråd bare da man så talerlisten: To av tre talere var Wikileaks’ Julian Assange, som var med på videolenke, og journalist og dokumentarfilmskaper John Pilger. De to har vært nære allierte og venner i mange år, og deler verdenssyn og mediesyn. Presentasjonen av programmet valgte å beskrive begge som «prisbelønte» og utelate enhver antydning om at begge er, la oss si det forsiktig, kontroversielle. En offentlig debatt med de to på scenen ville åpenbart kreve spørsmålsstillere som var oppdatert på utenrikspolitiske spørsmål og på de problematiske sidene ved begge mennenes virke, og kunne utfordre dem både på det de sa og det de utelot. Det hadde ikke arrangøren, Holberg-prisen, tenkt å gi dem. Med et omhyggelig sammensatt panel og godt forberedte spørsmål kunne dette blitt en fascinerende debatt. Istedet ble det et vitnesbyrd om arrangørenes dårlige dømmekraft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wikileaks-grunnlegger Julian Assange har vært omstridt fra han først entret verdensscenen. Wikileaks' lekkasjer av offisielle dokumenter fra amerikanske styresmakter blottstilte sterkt kritikkverdige sider ved amerikansk krigføring, men satte også uskyldige mennesker i fare og hadde alvorlige konsekvenser. I fjor kom han i søkelyset for å ha lekket e-poster fra de amerikanske demokratenes partiorganisasjon og Clinton-rådgiver John Podesta som syntes å ha hjulpet Trump med å vinne valget og være i sterk sync med russiske interesser. Dette var altså i den samme valgkampen der Wikileaks var i kontakt med Donald Trump jr., etter at Assange i en årrekke hadde snakket om sin forakt for Hillary Clinton. Det hører med til historien at Assange har sagt at Wikileaks avslo et samarbeid med en organisasjon som jobbet for Trump. Men det er ikke på langt nær eneste gang det har blitt bemerket at siden som hadde som ideal å avsløre alle makthaveres hemmeligheter, syntes å tjene noen maktbastioner i større grad enn andre, og at den erklært informasjonsliberale Assange gang på gang synes å handle på en måte som tjener alt annet enn liberale regimer.

Men det var visst ikke dette det skulle handle om i Universitetet i Bergens nye aula på lørdag. Snarere holdt Assange et innlegg der han fikk legge ut om «den oligarkkontrollerte pressen i USA og andre steder» og at mediene har «før til nesten alle kriger vi har hatt», fulgt av hans eget regnestykke som ifølge ham selv viser at «dødstallet per journalist» er 130. Det er en virkelig ganske original blanding av det ubegripelige og det demoniserende. Det var som en del av dette han kom med formuleringen om at «nyheter alltid har vært falske», som en del av en slags blankoavvisning om at dette er et problem i tiden der avsendere utenfor mediene spiller en svært bevisst rolle. Han la til at «liberale demokratier er falske nyheter», et utsagn som fortrøstningsfullt ble møtt med latter fra salen. Assange insinuerte at Facebook og Google hadde gått sammen om å få Emmanuel Macron valgt til president i Frankrike. Om president Donald Trump, som avfeier enhver nyhetssak som er kritisk til det han driver med en tweet eller tre om «fake news», sier Assange at han er «generelt korrekt» og at «alle store amerikanske medier er fulle av falske nyheter».

Amerikanske mediers prioriteringer og tilnærming de siste årene fortjener helt klart en debatt eller ti. Men de store mediehusene har nitide rutiner for faktasjekk, for å passe på at påstander som ikke er sanne, ikke skal ende i spaltene. Dette ble sist demonstrert denne uken, da en kvinne forsøkte å fortelle Washington Post en falsk historie om at hun hadde blitt utnyttet seksuelt av den republikanske senatskandidaten Roy Moore, men ble avslørt som usannferdig av avisens reportere lenge før det hele var i nærheten av å bli en nyhetssak. Samme avis’ artikkelserie om hvor Donald Trumps bidrag til veldedige organisasjoner egentlig hadde tatt veien, og New York Times’ avsløringer av filmmogulen Harvey Weinsteins seksuelle overtramp er ferske eksempler på hvordan langvarig og grundig journalistisk arbeid resulterer i artikler som står seg mot alle angrep i etterkant.

Assanges påstand er både misvisende og farlig. Utviskingen av grensen mellom sant og usant er noe av det som er aller viktigst å bekjempe i dag. Sidestillingen av medier som har rutiner for dokumentasjon, faktasjekking og tilsvarsrett, et skille mellom redaksjonelt innhold og reklame som andre har betalt for, og en tydelig avsender, og saker fra uidentifiserte avsendere som verken kan kontaktes eller ettergås, er nifs. For ordens skyld: Dette skillet går ikke mellom etablerte medier og de nyere mediene som utfordrer dem, men mellom de som jobber etter kjente og etterrettelige prinsipper og de som ikke gjør det.

Men dette synet var typisk for tonen i Holberg-debatten som sådan. De få, forsøksvis kritiske spørsmålene Assange fikk, ba ham vagt om å «kommentere» et par stridsepler, noe som forutsigbart nok førte til en automatisert avvisning av å ha gjort noe kritikkverdig. Ingen stod klar med konkrete problemer og uttalelser å konfrontere ham med, selv om disse ville vært lette å finne. Ingen spurte ham om hvorfor han selv lenge samarbeidet nært nettopp med mediene han nå sier at er og alltid har vært utroverdige. Spørsmålene fra salen var for det aller meste ren fanmail, fra folk som også gjerne ville at han skulle bekrefte deres egen favorittkonspirasjonsteori.

Overskriften for arrangementet var «Propaganda, facts and fake news». Men den typen fake news som ble omtalt, var nesten bare den typen fake news som to av mennene på scenen hevdet ble produsert av mediene selv. Ikke et ord ble sagt om sakene som publiseres i land som Makedonia, som ser ut som nyhetssaker, men som er rent oppspinn — men som også, dessverre, er så potensielt innbringende at de stadig blir laget og delt, mens som lager dem, trekker på skuldrene og sier det er revnende likegyldig om det som står i sakene er sant eller usant. Ikke et ord ble sagt om nyhetssider som InfoWars, som dyrker og sprer rene konspirasjonsteorier.

Unntaket var taler nr. 2, Jonathan Heawood, lederen av det britiske uavhengige regulerende presseorgamet Impress. Han holdt et balansert, kritisk, analytisk og pragmatisk innlegg om muligheter og utfordringer ved situasjonen medier og mediebrukere befinner seg i dag. Men utover Heawoods taletid fikk ikke publikum denne kvelden tilgang på analyser. Derimot fikk de rikelig anledning til å lytte til forkynnelser.

For også innlegget til John Pilger var høyst betenkelig. I det hele tatt var det verd å sette spørsmålstegn ved om Pilger burde vært invitert i det hele tatt. For det første ville hans standhaftige og kompromissløse forsvar for Assange føre til at det var ett syn som ble hamret inn gjennom denne ettermiddagen i Bergen, snarere enn at det ville være snakk om forskjellige perspektiver og korrektiver som fikk bryne seg på hverandre. Det er forstemmende å se Pilgers eget intervju med Assange, der han legger all skepsis til side og hele tiden berømmer mannen han intervjuer, og der Assange kan legge ut om hvordan Hillary Clinton er en person som er ødelagt av sine egne ambisjoner, som han egentlig synes synd på, mens Pilger nikker anerkjennende. Pilger har ellers selv ikke gått av veien for å kalle Barack Obama «en glinsende onkel Tom». For ordens skyld: Mektige personer som Clinton og Obama skal og må gås etter i de pent sydde sømmene, men den som velger å avfeie personlighetene deres på en rimelig sjikanøs måte, bidrar ikke akkurat til å øke tilliten om det de selv har å komme med.

For det andre, og mer bekymringsfullt, kunne det se ut som om de som hadde invitert Pilger, ikke kjente til de oppsiktsvekkende påstandene han selv har kommet med. Pilger har blant annet hevdet at Syrias president Bashar al-Assad slett ikke gasset sin egen befolkning, og at redningsorganisasjonen «de hvite hjelmene» er skapt av propaganda. Han har anbefalt boken «The Politics of Genocide» av de hardt venstrelenende Edward Herman og David Peterson, der forfatterne hevder at serbiske styrker ikke drepte andre enn mannlige militære stridende under krigene i det tidligere Jugoslavia. Dette er en fornektelse av massakrene som Ratko Mladic ble dømt for i Haag denne måneden. Pilger har kalt Slobodan Milosevic et «offer for en propagandakrig». Å invitere Pilger til å snakke uten å ha noen på plass som kunne konfrontere ham med dette, som hadde kunnskap om krigene han skriver om og erfaring med kritiske intervjuer, fremstår ikke som ansvarlig. Publikum burde være klar over hvem de faktisk lytter til.

Innlegget begynte da også, kanskje ikke så overraskende, med at Pilger hevdet at det å stille opp på tv-kanalen Russia Today ikke var annerledes enn å stille opp på BBC. Her skrek igjen arrangementet etter en stemme som kunne påpeke at Russia Today er Putins forlengede arm, i praksis en propagandakanal som går hardt inn for å undergrave vesten, mens BBC er en anerkjent og selvstendig, om enn så klart feilbarlig, nyhetsorganisasjon. Ifølge Pilger er «fake news» en «oppfinnelse laget av amerikanske liberale medier», noe han igjen kunne hevde uten at noen pekte på de høyst reelle falske nyhetene som preget den amerikanske valgkampen. Et tilfeldig valgt eksempel er sakene om at Denzel Washington og paven støttet Trumps kandidatur — noe de på ingen måte gjorde — som streifet vidt og bredt gjennom sosiale medier.

I tillegg slengte Pilger på en påstand om at overbevisningen om at Kevin Spacey var skyldig i seksuelle overgrep som et eksempel på hvordan mediene er styrt av indignasjon og ikke fakta. Det er nå femten navngitte og ikke-navngitte kilder som har beskyldt Kevin Spacey for utilbørlig seksuell opptreden overfor unge menn, og mange av mediene som har dekket det, har vært åpne om hvordan de har gått frem for å bli sikre på at det de skriver om, faktisk skjedde. «Vi ser ikke resten av verden som annet enn noe som kan brukes», sa Pilger, og røpet dermed at han, blant annet, ikke hadde fått med seg en eneste av de tallrike reportasjene fra de greske strendene der flyktninger fra Syria og afrikanske land går i land.

Den venstreorienterte Pilger trakk forutsigbart nok frem Jeremy Corbyn og Hugo Chavez som uskyldige ofre for pressens heksejakt. Han mente at man burde være «døden nær av latter» over nyhetssakene om at Russland blandet seg i det amerikanske valget, siden amerikanerne mange ganger har blandet seg i andre lands affærer. Det har de, og det har hatt graverende konsekvenser, men skal Pilger forstås som at det da er greit at Russland legger seg opp i det demokratiske valget i USA? Igjen et spørsmål som ikke ble stilt.

I det hele tatt er det ifølge Pilger Storbritannia og USA og politikerne og mediene i disse landene som til syvende og sist har skylda for det meste som er galt. Han deler Assanges definisjon av «fake news» som noe som skapes av de etablerte mediene. Dette er ren trumpisme, med venstresidefortegn. Det er hesteskoteorien i praksis, der ytre venstre og ytre høyre finner sammen i en kamp mot det liberale.

Dette er et syn som tillater despoter og autoritære politikere å avfeie all kritikk, fordi de kan påstå at mediene som sådan ikke kan lyttes til. Det tillater dem å sidestille propaganda med nyheter, fordi all informasjon, sannferdig som usannferdig, reduseres til partsinnlegg, for eller mot. Dette er en svært farlig utvikling.

I møte med slike påstander er det, så klart, verken smart eller sannferdig å gå i motsatt fallgruve, og glorifisere de samme mediene som Assange og Pilger svartmaler. Det har skjedd mye rart i redaksjonslokalene til avishus og tv-kanaler. Mediehistorien er full av både heltedåder og skampletter, og alt mellom de to ytterpunktene. Det finnes, naturligvis, journalister og redaktører som har vært for tett på makten og for lite kritiske til kildene sine. The New York Times har beklaget offentlig at de ikke var tilstrekkelig kritiske i sin dekning av oppkjøringen frem mot krigen i Irak. Det er ikke mange år siden det altfor tette samrøret mellom Rupert Murdochs medieimperium og Cameron-regjeringen ble satt søkelys på — samtidig som det kom frem at Murdoch-avisene hadde brukt ulovlige midler, som avlytting, for å få tak i kjendisstoff. Det er lett å finne eksempler på medier som har jaget i flokk og som har satt behovet for å tiltrekke seg seere og lesere og klikk over hensynet til hva publikum bør få vite. Det gjør at behovet for annerledestenkende og uavhengige journalister alltid er til stede.

Samtidig finnes det tallrike journalister og redaktører, noen kjente og mange ikke, som har jobbet med stor utholdenhet og til dels stor personlig risiko for å få frem viktige saker — det være seg Watergate-skandalen fra 1972, drepte Anna Politovskajas forsendelser fra Tsjetsjenia, eller Boston Globes avsløringer av hvordan den katolske kirken hadde dekket over sine egne presters overgrep mot barn, eller tallrike mindre kjente saker. Å undergrave medienes troverdighet som sådan er også å undergrave de som har sjauet frem saker som dette, mange av dem uten å få mye igjen for det annet enn tilfredsstillelsen av å ha gjort et viktig stykke arbeid.

De som har ansvaret for viktige priser og debatter, som Holberg-debatten, skal naturligvis holde ytringsfriheten høyt. At stemmer er kontroversielle, er ikke noe argument for at de ikke skal få komme til orde. Men ytringsfrihet innebærer ikke at du skal få komme til orde uten motstemmer eller kritikk, og uten å bli konfrontert med de kontroversielle sidene ved arbeidet ditt. Ved å invitere to talere som uten å nøle beskyldte en hel yrkesgruppe for å være upålitelig, en yrkesgruppe som allerede lider under mistenkeliggjøringen fra despoter og populistiske politikere, tok Holberg-debatten også på seg ansvaret for å utfordre dem på disse ståstedene. Det ansvaret levde de ikke opp til.

Note: Denne artikkelen har blitt redigert for å rette opp et feilplassert sitat. Det var Julian Assange, ikke John Pilger, som da at «liberale demokratier er falske nyheter».