Julian Rachlin, Miró-kvartetten, Leif Ove Andsnes, Risør Festival Strings m.fl.

Lengselens ytterste dimensjoner.

Risør kirke Risør Kammermusikkfest

KONSERT: Et tema som Risørfestivalens «Lengsel» er som en gummistrikk, og dras da i alle mulige og umulige retninger. Men onsdag kveld, henimot midnatt i Den Hellige Ånds kirke, målte den opp et skikkelig strekk. Da fikk vi presentret Wiener-kulturen, fra Kreislers Schmalz i «Liebesleid» og «Schön Rosmarin» til et av de mest ekstreme og rystende verker jeg vet om, Schönbergs aller siste, Fantasien for fiolin og klaver op. 47.

Konserten foldet seg ut som en bølge som bare steg og steg, med den wienerske sanseligheten som ledestjerne. I tillegg til Rachlins og Andsnes oppvisning i Kreisler, som var overdådig, tok Miró-kvartetten oss innom det blussende heftige i tidlig Webern og Schuberts svale melankoli i den sene Kvartettsatsen i d-moll.

Da var det tid for Schönberg, som også ble satt på lengselssporet av Wallin og Hadland, før tradisjonen brått fortettet seg og eksploderte i Fantasien.

Etter pause snudde Andsnes hele konserten med Schönbergs seks miniatyrer, opus 19. Der fortetter hele den lange Wiener-tradisjonen seg, der hver frase rommer en verden av erfaring før opuset munner ut i klokkeklangen in memoriam Gustav Mahler.

Denne musikken står og faller på følsomheten i anslaget. Onsdag balanserte den fullkomment, helt ytterst på det spillbares grense.

Derfra dro Risør Festival String i gang, Adagiettoen fra Mahlers 5. Symfoni. De spilte slik at musikken kom og tok oss, med all sin sorgtunghet og dype sanselighet, og ga samtidig lengselen et hvilepunkt.