Julias varme Erin

En liten kvinne slåss alene mot pengesterk makt i «Erin Brockovich». Det er velkjent og godt filmstoff, og med Julia Roberts som representant for småkårsfolket er blikkfanget sikret. Og Julia er bra, mener Dagbladets anmelder.

Steven Soderbergh har de siste åra beveget seg i thrillersjangeren på eleganteste vis, en regissør med særegen, effektiv fortellerstil.

Rampete alenemor

Her er han mer konvensjonell i formen, men historien er god - nok en gang hentet fra virkeligheten. Den har utvilsomt bred appell. Erin, alenemor for tre, pengelens og skadd i en trafikkulykke, tiltvinger seg nærmest jobb hos sin tilbakelente, lett arrogante advokat Ed Masry (Albert Finney). Hun provoserer de andre kontorrottene med sin rampete, utfordrende klesstil - en tidligere skjønnhetsdronning med mer enn framskutte pupper å vise til. Når hun oppdager et par sykejournaler hvor de ikke skulle være, krangler Erin seg til å gå stedets kraftselskap nærmere etter i sømmene. Hun finner tidenes miljøskandale og hundrevis av hardt rammede mennesker.

Blikkfang i god rolle

Julia Roberts er filmstjerne med en kolossal F, en av få som stjeler oppmerksomhet ved sitt blotte nærvær, uansett hva man måtte mene om talentet for øvrig. Nå gjør hun sin kanskje beste rolle hittil. Hennes småvulgære, såre, strie Erin har kraft og sjarm, kjemien med velspillende Finney er god, filmens innhold kan ikke unnlate å røre.

Soderbergh har tydelig forelsket seg i damens smil og utstråling. Han har latt seg i overkant begeistre. «Erin Brockovich» sliter med unødige Julia-longører som ikke tjener til annet enn traurig forhaling. Litt merkelig for en regissør med så utpreget sans for fikse, forte klipp.

En litt snill terning for Erins varmende bekjentskap, et friskt spark til pessimismens pøl.

<B>STERK KVINNE:</B> Julia Roberts som alenemor i «Erin Brockovich».