Jungelboken

Finfin popsoul.

CD: Van Hunt er en pus. Ohio-guttens selvtitulerte debutalbum fra 2004 var et bunnsolid retrosoulalbum, med sterke låter, god produksjon og fremfor alt: nerve. I Van Hunts verden er ingenting bare overflate, men lag på lag med selvmotsigelser, misforståelser, hat og kjærlighet. Denne pusen har klør, men, som han selv sang på låta «Down Here In Hell (With You)»: «Love without pain would leave me wondering why I stayed». Mer eksperimentelt Og her er dagens gode nyhet: «On the Jungle Floor» er et enda bedre album. Der han på førsteskiva holdt seg til de sedvanlige Stevie Wonder-/Marvin Gaye-referansene, skifter han denne gangen sakte, men sikkert musikalske beitemarker. Det er som om han har nilyttet til Andre 3000s del av Outkasts «Speakerboxxx/The Love Below». Ikke fordi lydbildet nødvendigvis ligner, men fordi det har blitt mer funky, eksperimentelt, uredd og eget . Frodig «On the Jungle Floor» er slett ingen misvisende tittel. Med sine Curtis Mayfield-referanser, Prince-vokal, småfrekke tekster, og glidende perkusjon, har plata blitt frodigere enn sjappa til Blomster-Finn. Så da er det bare å sitere Vans jentekor på det pianonydelige sistesporet «The Night is Young»: «The night is young/ we\'ve only just begun/ YEAH!».