Jungle Boogie

Det er et helvete der ute, det skal du vite. Likevel bør du så absolutt ta deg en tur.

Vi skal denne gangen til Vietnam, der det er tett med soldater som skyter på hverandre, uten helt å vite hvorfor.

Alle som har spilt «Battlefield 1942» - og det er mange - vil umiddelbart kjenne seg igjen, selv om vi her snakker om en annen tid, et annet land, og en helt annen krig.

«Battlefield Vietnam» er som forgjengeren optimalisert for flerspilling over nettet, og det er strengt tatt det eneste den burde brukes til også.

Spiller du alene, vil du nemlig raskt merke at den kunstige intelligensen til både lagkamerater og fiender neppe har gjennomgått noe særlig rekruttopplæring.

Over 12 forskjellige kart, basert på kjente og mindre kjente konfrontasjoner, er det for det meste om å gjøre å kapre motstanderens områder, enten du spiller som amerikaner (med støtte fra de lokale), eller nord-vietnameser (Vietcong).

I de forskjellige kartene vil du kunne benytte deg av alt fra jetfly og helikoptre, til tanks, biler, båter- og mopeder. Selv om denne flerfoldigheten ikke er like imponerende nå som i første omgang, er det likevel fordømt fett.

Når du har kommet deg tett innpå fiendenes flagg, kan det ta over et minutt før du har overtatt området, om du ikke har med deg en lagkamerat- selv om det da går raskere, er det lenge siden hjertet har banket så raskt foran PC\'en.

Det er ikke grafikken som imponerer mest i denne omgang (du bør ha et temmelig ålreit grafikkort), men musikken.

Som i en høybudsjetts hollywoodfilm er en lang rekke protestsanger med, fra blant andre Jefferson Airplane og Creedence Clearwater Revival.

Og sånn for å toppe det hele: Joda, du kan spille Wagner på full guffe mens du kommer dundrende over tretoppene. Napalm, spør du? Jepp, det også.