Juniorgeni

Dinosaur Jrs tre første album, remastret til det bedre.

CD: En komplett forståelse av hvor oppsiktsvekkende og annerledes Dinosaur låt da de brøt vannskorpa midt på 80-tallet, krever riktig kontekst: Hardcore.

I omgivelsene til verdens strengeste og mest regelbundne sjanger, gjorde J Mascis, Lou Barlow og Murph uhørte ting. Deres hardcorebakgrunn var bare bakteppet til et mer nyansert, hardt rocksound ( ear bleeding country var konseptet) som trakk like mye veksler på Neil Young, Creedence, Stones og Sabbath som på Black Flag. I tillegg børstet Mascis støvet av den gamle gitarheltrollen i et disiplinert miljø hvor den slags i utgangspunktet var helt feil.

Proto-slacker

I dag tenker vi først og fremst på Dinosaur Jr generelt og J Macis spesielt som apatiske proto-slackere (Sonic Youths «Teenage Riot» skal ha vært inspirert av Mascis\' væremåte) og inspirasjonskilder for en hel generasjon mer eller mindre engasjerende indierockere. I Dinosaur Jr-kapitlet i hardcoresentriske «Our Band Could Be Your Life» går forfatteren Michael Azerrad også langt i å gi J Mascis & co skylda for mye av den engelske shoegazerbølgen, etter en britisk turné der høsten 1987. Og da har vi ikke nevnt den åpenbare innflytelsen på Nirvana.

Etter disse tre første albumene gikk originalbesetningen i full oppløsning og Mascis tok med seg navnet til stort selskap. Forholdet mellom Mascis og Lou Barlow høres ut som en mellomting av en realityserie fra helvete og et grovt tilfelle av mobbing på arbeidsplassen, og man kan bare gjette hva slags påvirkning dette hadde på bandets eksplosive musikk.

Indieklassikere

Debuten «Dinosaur» humper og skurrer av gårde, men en ting er klart: For noen låter Mascis skrev! «Repulsion» er et av bandets aller fineste øyeblikk - eventyrlig popmusikk, kompleks og umiddelbar på samme tid.

Med litt velvilje kan man si at «You\'re Living All Over Me» er Dinosaur Jrs «Nevermind» - her blir det selvsagt med et «uten sammenlikning for øvrig»-forbehold, alt er relativt. Den minner oss uansett om at mye av den rocken vi i dag tar for gitt, og til og med ser på som mainstream, i utgangspunktet var marginal og unik. Dette er en slik plate hvor form og innhold går opp i en høyere enhet, der låtene liksom bare spretter ut i all sin prakt, en etter en: «Little Fury Things», «Sludgefeast», «In A Jar» - indieklassikere alle sammen. Denne nyutgivelsen inneholder også deres uironiske versjon av The Cures «Just Like Heaven» - et band som har entret Mascis\' innflytelsespalett på denne tida.

Til slutt i dette retrokobbelet finner vi den første smaken av big time , «Bug», anført av minihiten «Freak Scene». Mascis har i ettertid uttrykt misnøye med dette albumet, uten at det er til å begripe. Den følger formelen fra forgjengeren til punkt og prikke, med hakket bedre produksjon, men kanskje en anelse svakere låtmateriale.