Junkfood-krigen

De nye storkioskkjedene er når alt kommer til alt bare Samvirkelaget totalrenovert av Homsepatruljen eller TV2 hjelper deg.

NÅR BYEN FYLLES av glorete kiosk-restauranter uten skikkelige sitteplasser, tvinges vi inn i rastløse matrutiner som ikke gir oss tid eller rom å nyte måltidet. En venn av meg som jobbet på Ibsen-museet i Oslo, fortalte at noen representanter fra storkiosk-kjeden Deli de Luca var innom på befaring i lokalene. Jaså, hva blir det neste? Deli de Luca på Kikutstua? Eller på Galdhøpiggen? Ingenting er vel bedre enn en seig calzone når man står på toppen av Norges høyeste fjell! Ifølge Dagens Næringsliv (17/2-2005) hadde Deli de Luca i 2004 hele 110,7 millioner kroner i butikkomsetning utenom franchise, mot 20,7 millioner kroner i 2003! Per idag er det 14 Deli di Luca-sjapper bare i Oslo. I år kommer det 6 nye. I tillegg finnes det ca. 60 7-Eleven-sjapper, fortsatt bare i Oslo. Alle disse storkioskene selger omtrent de samme ukebladene, pølsene og kvasi-italienske fastfood-produktene. Noe varmt i farta kan smake godt, javisst, men betyr det at vi må ha Pølse de Bu på hvert kvartal? Smaker en pesto-calzone fra mikrobølgeovn så ufattelig deilig at den danker ut opplevelsen av å sette seg ned og spise en skikkelig middag med familie og venner, på restaurant eller hjemme?

I ENHVER BY by finnes det folk som foretrekker å spise middag mens de går eller løper. Det finnes også folk som av ulike grunner aldri lager mat selv, eller som synes ventetiden på vanlige restauranter er uutholdelig lang. Dette er folk som bare må ha mat med en gang! For disse menneskene finnes det utallige døgnåpne fastfood-tilbud og storkiosker, og halleluja for det. Men hvor mange slike folk finnes det egentlig? Deli de Luca skriver på sin hjemmeside at «butikkene dekker publikums behov for direkte konsum og take home» [sic.]. Kjeden mener med andre ord at de er snille som gir oss et såkalt convenience-konsept vi aldri kan få nok av. Etter min mening er ikke svaret så enkelt som at butikkene er der fordi folk vil ha dem. Deli de Luca ble startet av tre avhoppere fra 7-Eleven: Terje Bergh, Thor Johansen og Adriano Capoferro. Strategien deres er å utkonkurrere sine tidligere arbeidsgivere med billigere pizzabit, større kaffebeger og deigvarianter med italienske navn. 7-Eleven svarer med enda billigere pizzabit og større donut. Junkfood-krigen merkes i bybildet. Med sin smakløse markedsføring og aggressive kolonisering av travle bygater, skaper Deli de Luca et vanvittig spis-mens-du-går behov. Plutselig skal alle stresse rundt slurpende på automatkaffe i pappbeger, eller jafsende på halvgrillede burgerpølser og tørre calzoner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«VI I DELI de Luca selger gode opplevelser av mat og drikke . . . » står det på kjedens hjemmeside. Dette er en interessant formulering, ettersom den avslører at Deli de Luca ikke er opptatt av å selge god mat og drikke, men snarere ønsker å selge en opplevelse. Produktene kommer i annen rekke. Det som selges er en «fri» livsstil der alle valg gjøres på impuls og ingen måltider er planlagt mer enn fem minutter i forveien. Men den tilsynelatende friheten innebærer å gi avkall på fellesskapet rundt et vellaget måltid, med stimulerende samtale og en flaske vin på deling.

Det er naturligvis vanskelig for mange å velge det gode måltid når de støter på Deli de Luca hvor de enn snur seg. En merkevare som er overalt blir automatisk ønsket velkommen av flertallet, ene og alene fordi hyppig eksponering er den mest effektive form for markedsføring. Dermed vil kundene oppleve Deli de Lucas seige calzone og 7-Elevens papp-aktige pizza som velsmakende, bare fordi de flere ganger daglig eksponeres for kjedenes logoer på hvert jævla gatehjørne.

TROFASTE TRAVERETrofaste travere hos Narvesen- og 7-Eleven ser kanskje på Deli de Lucas frenetiske ekspansasjon som noe udelt positivt, et friskt vindkast gjennom det trauste gatekjøkken. Jeg mener at storkiosk-kjedenes overdimensjonerte skilter og kvalmende plakater virker skjemmende på mange flotte byfasader. Deli de Luca er når alt kommer til alt bare Samvirkelaget totalrenovert av Homsepatruljen eller TV2 hjelper deg. I enden av gata jeg vokste opp i var det noe som het Samvirkelaget. Å ferdes i denne butikken var som å reise i det gamle Sovjetunionen: Belysningen var dunklere enn i Lenins mausoleum; gulvbelegget var gråere enn koksgruvene i Uzbekistan; de ansatte var surere enn en bakfull Leonid Brezhnjev på nedrustningskonferanse. Men det værste ved Samvirkelaget var vareutvalget. I hyllene var det, foruten tamt salt og tørt pepper, en dominerende varekolleksjon som ble kalt for de blå-hvite varene. Den eneste informasjonen som var mulig å oppdrive om disse varene var at de het KETCHUP, TANNPASTA, CORN-FLAKES, osv. Dette var helt likt for Samvirkelagene i Oslo og i Valdres.

Deli di Luca og 7-Eleven har fargerike varer og smilende betjening, men både vareutvalget og betjeningens smil er det eksakt samme i hver eneste butikk! På 7-Eleven er de ansatte til og med underlagt en mal som sier nøyaktig når de skal se kunden i øynene og når de skal si hadet. Den ekstreme standariseringen innen vareutvalg og personalpolitikk er nettopp punktet der dyster kommunisme à la Samvirkelaget møter dagens grådige kapitalisme.

I PARIS FINNES det hverken 7-eleven eller Deli de Luca, og byen klarer seg fint. Pariserne vet at sult er forutsetningen for å nyte et fullverdig måltid. Ok, hvis jeg har så mye imot storkioskene, kan jeg ikke bare droppe å spise der. Ja, hallo, det er det jeg sier. Dropp Deli det luktera! På fransk sier man «à table!» Det betyr «til bords!»