«Junkies» rett fra hjertet

Trond Kvist går rett på sak i «Junkies.» Rettere sagt, det er de medvirkende narkomane som snakker rett fra leveren i denne dokumentaren og innbyr til refleksjon over selvmotsigelser i den norske narkotikapolitikken.

Det er en ærlig, usentimental film, hvor stoffmisbrukere i Oslo og Bergen står fram med sine liv. De forteller oss hvordan det er når hver eneste dag er en flukt fra abstinensen, og de gir til beste synspunkter på en sviktende omsorg. Ingen av dem skåner verken seg selv eller miljøet - et titall mennesker som rett og slett vil bli tatt på alvor.

Overleve

«Først selger du alt du eier sjøl, så må du selge det naboen eier,» sier en av jentene med en galgenhumor som er typisk. Her handler det om å overleve. Kvist veksler mellom intervjuer og virkelighetsbeskrivelser på knapt og usminket vis. Har du først hørt en unggutt fortelle hvordan han ble narkoman bak lås og slå, er det relativt logisk å stille spørsmål ved bruken av fengsel i narkosaker. Hvem sitter inne og hvorfor?

Ikke at den debatten er ny, men den illustreres effektivt i «Junkies», i likhet med diskusjonen om metadon. Og selvfølgelig er det noe galt, når en 14-åring lettere skaffer seg heroin enn sprit, som en av gutta påpeker.

Med kraft

Det er ingen lykkelige velferdsskjebner vi står ansikt til ansikt med i en røff film, der noen sprøytestudier virker unødig langstrakte og drabantbyen forutsigbart nok filmes i svart-hvitt. Men hver enkelt person står fram med stor kraft. Iblant byr de på pussige overraskelser. Først langt ute i filmen skjønner du hvorfor en av dem er intervjuet foran Holmenkollen. Det er fordi ingenting gir et like stort kick som skihopp, sier han som har prøvd alt. Muligens er det håp.

Aller viktigst med «Junkies» er at filmen krever respekt for menneskeverdet.