Juntaen sikrer seg penger

Økonomiske interesser får stadig sterkere innflytelse på verdenssamfunnets politikk overfor militærregimet i Burma, skriver Atle Sommerfeldt.

I ÅR ER DET 41 år siden militærregimet i Burma tok makten ved et kupp. Men det var først etter at regimet nektet å godta at Aung San Suu Kuyis parti, Den nasjonale liga for demokrati (NLD), vant valget i 1990, at det internasjonale samfunnet for alvor begynte å jobbe for å gjeninnføre demokrati i landet. Likevel har det vært vanskelig å få oppslutning om en felles, internasjonal strategi som kan bidra til å fjerne militærregimet. FNs generalforsamling vedtar årlig en resolusjon om at militærregimet bør avvikles, og at dialogen mellom de militære, NLD og de etniske minoritetene må starte. Men lite konkret skjer.

Etter mer enn ett år med hemmelige samtaler mellom Aung San Suu Kyi og militærregimet ble hun løslatt fra husarrest i mai i fjor. Samtidig fikk partiet hennes, Den nasjonale liga for demokrati, lov til å arbeide fritt. Det kan derfor se ut som om det er forhandlinger om demokrati på gang, men ingen reelle forhandlinger finner sted. Trolig er det dette «optiske bedraget» som har åpnet for det nye spillet om Burma - der økonomiske interesser får stadig sterkere innflytelse på verdenssamfunnets politikk overfor militærregimet. Under dekke av å forsterke forhandlingene om demokrati, åpnes det opp for statlig bistand og økonomiske investeringer der tidligere kritikere av militærregimet nå svekker presset mot det.

OMTRENT SAMTIDIG som meldingene kom om Aung San Suu Kyis løslatelse, ble det satt fokus på den humanitære situasjonen i Burma. Med nettopp dette som argument foreslo den anerkjente organisasjonen International Crisis Group i Brussel, bestående av tidligere internasjonale topp-politikere, i en rapport å øke den økonomiske bistanden til Burma, både bilateralt og gjennom FN og Verdensbanken. Det er imidlertid vanskelig å gjøre dette uten å styrke regimet, men det er mulig å hindre regimets misbruk dersom bistanden innrettes direkte mot lokalsamfunnene, het det i rapporten.

Den burmesiske opposisjonen, internt og eksternt, er imidlertid kritisk til forslaget, fordi den mener at det er umulig i et totalitært land som Burma, å gjennomføre statlig bistand uten å samhandle med, og dermed legitimere og forsterke regimet. Opposisjonen mener også at den vanskelige humanitære situasjonen i Burma utelukkende skyldes regimets politikk.

Opposisjonen er også lite positive til bistandsorganisasjoner og internasjonale organisasjoner som har vært til stede i Burma de siste årene, fordi den mener at de har gjort påfallende lite for å legitimere partiet, NLD. Opposisjonen synes også at disse organisasjonene har vært påfallende tause når rapporter om brudd på menneskerettighetene er blitt lagt fram, og at de i liten grad har bidratt til å skape kommunikasjon mellom opposisjonen i landet og eksilgrupper utenfor.

FOR EKSEMPEL forholdt de internasjonale organisasjonene i Burma seg tause da Shan Women Action Network i juli i fjor offentliggjorde rapporten «Med rett til å voldta». Ifølge organisasjonenes egen begrunnelse var det av frykt for å få arbeidssituasjonen forverret. Et annet eksempel er de tilstedeværende FN-organisasjonenes servilitet overfor militærregimet, samtidig som FNs hovedforsamling årlig vedtar harde/kritiske resolusjoner mot det. Dette avslører FN-systemets svakhet - at bistanden ikke blir kombinert med klar tale om FNs offisielle standpunkt.

Spillet om Burma er nå inne i en ny fase, der økonomiske interesser er blitt viktigere enn forhandlinger om demokrati. Flere land presser nå på for å øke den bilaterale bistanden, blant andre Japan, som tradisjonelt har hatt tett forbindelse mellom bistand og økonomiske interesser. Det gjelder også Malaysia, som har en nøkkelrolle på grunn av arbeidet med å få til en politisk løsning i Burma, og ut fra Malaysias politiske betydning i regionen. Det var derfor store forhåpninger til at statsminister Mahathir Mohamed ville legge avgjørende vekt på de pågående forhandlingene, da han i fjor var på offisielt besøk i Burma sammen med 300 næringslivsledere. Men han fikk verken treffe Aung San Suu Kyi eller landets opposisjonsledere, noe han lot være å beklage. Derimot skrev han under en rekke økonomiske avtaler med juntaen.

OGSÅ THAILANDS nye regjering prioriterer økonomiske avtaler framfor å presse det burmesiske militærstyret politisk. Thailand har et komplisert forhold til Burma, fordi det stadig er trefninger på grensen. I tillegg er landet vertskap for 140000 registrerte flyktninger og om lag en million immigranter fra Burma. Thailand sliter fortsatt med ettervirkningene av den økonomiske krisen i 1997, og Burma er en naturlig økonomisk samarbeidspartner. I mai stengte imidlertid Burma grensen til Thailand. Siden da har regjeringen i Thailand arbeidet hardt for å bedre forholdet til militærregimet for å sikre at ikke næringslivet i andre land får forsprang. Grensen til Thailand ble åpnet igjen i oktober, og siden da har de burmesiske organisasjonene i eksil i Thailand fått betydelig vanskeligere arbeidsforhold.

Samtidig fortsetter militærregimets undertrykking. Det har ikke gitt fra seg noe makt. Folk fordrives fra sine landsbyer, tvangsarbeid er utbredt, og universitetene er bare delvis åpne. Det finnes ingen åpen politisk samtale i landet. Og det er fortsatt milevis igjen til reelle forhandlinger om demokratisk maktovertakelse og avskaffing av militærdiktaturet.

I DENNE SITUASJONEN, der mektige økonomiske interesser forsøker å endre verdenssamfunnets holdning til kampen mot det illegitime og brutale regimet i Burma, er det viktigere enn noen gang at Norge holder fast ved sin grunnleggende strategi. Norge har for lengst anerkjent partiet, NLD, og de ulike etniske gruppenes rolle i kampen for demokrati. Men det avsløres stadig at også Norge handler med Burma, selv om regjeringen har oppfordret norsk næringsliv til å la være. Blant annet offentliggjorde Toll- og avgiftsdirektoratet i fjor høst, etter påtrykk fra Kirkens Nødhjelp, en liste som avslørte at over hundre klesimportører importerte klær fra Burma. Det er derfor viktig at Norge opprettholder det politiske presset mot militærregimet, deriblant boikott, fordi all handel med Burma er med på å finansiere undertrykkingen.

Norge må også arbeide for at verdenssamfunnet presser på for å gjeninnføre demokrati i Burma. Det vil si at Norge må bruke sin posisjon i FN til å presse FN-organisasjoner og medlemsland til å ta tydeligere stilling mot regimet og for demokratibevegelsen.

FØRSTE PRIORITET må være å få til reelle politiske forhandlinger mellom Den nasjonale liga for demokrati og militærregimet. Forhandlingene må også så raskt som mulig inkludere representanter for de ulike etniske grupperingene. Særlig bør bevilgningene til FNs spesialrapportør i Burma på menneskerettigheter økes, slik at han kan gjøre jobben sin. Dessuten bør den totale bistanden til flyktninger og opposisjonsgrupper i eksil, og burmesiske frivillige organisasjoner inne i Burma, trappes opp. Som følge av et årelangt samarbeid har Norge i dag en betydelig posisjon blant representantene for de demokratiske kreftene i Burma. Derfor bør den norske regjeringen videreutvikle forholdet til de etniske gruppene utenfor Burma og tilby seg å formidle kontakt mellom dem og Den nasjonale liga for demokrati inne i landet. I det spillet som nå foregår trenger burmesiske fattigfolk og demokratiforkjempere mer enn noensinne en aktør de kan stole på. Og Norge bør fortsette å være en slik aktør.