JUBILEUMSÅR: Høyesterettsjustitiarius Tore Schei holdt tale da Høyesterett feiret 200 års-jubileum.
Foto: Tore Meek / NTB scanpix
JUBILEUMSÅR: Høyesterettsjustitiarius Tore Schei holdt tale da Høyesterett feiret 200 års-jubileum. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Juridisk hemmelighetskremmeri

Om kort tid utnevner regjeringen en ny Høyesterettsjustitiarius. Det kaller på rettspolitisk debatt.

Kommentar

Høyesterett har åpnet sine dører for folk flest i sitt jubileumsår. Det er invitert til seminarer og omvisninger i den praktfulle bygningen.

Men når det kommer til ansettelse av rettens formann, justitiarius, er dørene fortsatt lukket. Det sømmer seg dårlig for en av våre statsmakter. Mens den lovgivende og utøvende makts ledere rekrutteres i full belysning, framstår justitiarius ferdigvalgt av regjeringen.

I ei tid da Høyesterett spiller en stadig større rolle som konfliktløser mellom mennesker og mellom borgere og stat, og med grunnlag ikke bare i nasjonal rett, men i økende grad i internasjonale rettsregler og normer, er det påfallende hvor lite påaktet ansettelsen av dommere, og i særlig grad justitiarius foregår.

I de siste dagene har rett nok jusstudenter grepet tastaturet og etterlyst større åpenhet. Det fortelles fra Det juridiske fakultet i Oslo at studentene ble forbauset da lærerne beskrev den faktiske tilstand. Den åpne debatten i forbindelse med ansettelsen er ikke-eksisterende.

Det er synd, for denne gang er søkerlista til embetet godt tilpasset en diskusjon om kandidatenes rettspolitiske ståsted. Minst tre av søkerne har klart og tydelig tilkjennegitt at de ønsker å se hen til internasjonal rett, ikke minst menneskerettighetene, i sine dommer. To interne kandidater, Arnfinn Bårdsen og Jens Edvin Skoghøy viser ofte til slike rettskilder i sine vota, og tidligere leder for advokatforeningen, Anders Ryssdal er kjent for sin interesse for rettighetsjuss. Alle tre vil også at retten skal legge mer vekt på dens rolle i rettsutviklingen, Høyesteretts klart politiske side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To andre interne kandidater, Toril Marie Øie og Karl Arne Utgård er mindre markert på dette, og har, i motsetning til de to første, heller ikke vært like aktive i debatten i juristenes faglige tidsskrift eller i avisene om dommer som er avsagt. Professor Hans Petter Graver, som nylig har gitt ut to bøker om domstolene under Hitler, vil primært at Høyesterett skal konsentrere seg om de enkelte saker, og legge mindre vekt på dommenes framtidige virkning.

De rettslige motsetningene er nok ikke lett å forstå av folk flest. Men i juristkretser i mange land foregår det en omfattende debatt om rettens internasjonale aspekter.

I den amerikanske høyesterett markeres motsetningene klart, og retten deler seg ofte fire mot fem. Den liberale dommer Stephen Breyer har i høst gitt ut boka «The Court and the World», der internasjonaliseringen av amerikansk rett blir drøftet i stor dybde. Hans syn er at for at dommere skal komme fram til gode dommer, bør de både forstå og være engasjert i andre lands lovgivning og internasjonal rett. «Å gjøre noe annet er å famle rundt med bind for øynene», skriver han. Det er jeg enig i.

Høyesterett framstår ved dette justitiariusskiftet i ny drakt. Det startet med justitiarius Carsten Smith og er videreført, til manges forbauselse, av justitiarius Tore Schei. Retten er omfattet med stor interesse, ikke minst i akademia, der det produseres doktorgrader i store mengder om rettens funksjon, legitimitet og betydning. Rettens rolle som overdommer for den lovgivende makt, er blitt grunnlovsfestet.

Mye av formalitetene ved rettens arbeidsform, er lempet på. Dommerne diskuterer nå sine egne dommer i full offentlighet, de er ikke lenger olympiske i sin framtoning. Kappene er nok ennå med inn i rettssalen, men dommerne menger seg med andre ansatte i kantina.

Slik sett kan man si at Høyesterett har tilpasset seg den rettslige tidsånd, som har fått det statsvitenskapelige stempel «Rettsliggjøring». Høyesterett er blitt ikke bare en rett i Norge, men i Europa, og ei statsmakt på like fot med de to andre. Men ennå mangler mye ved internasjonaliseringen, for eksempel at dommer oversettes til ett av de store språk i Europa. Og en internasjonal domstolsdialog krever nok også litt annerledes formulerte dommer - om ikke så filosofiske som i Sør-Europa.

Jeg ser ikke bort fra at en justisminister fra Frp ikke er så opptatt av internasjonaliseringen. Derimot er nok Anders Anundsen så mye av en norsk politiker at han ser en mulighet til å utnevne den første kvinnelige justitiarius. Det ville heller ikke være noe feilvalg, naturligvis. Toril Marie Øie har ord på seg for å være en ryddig administrator og en skikkelig jurist.

Men jeg kunne tenke meg unge Bårdsen (49).