MAKT:  Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har siden 2002 vært landets fjerde mektigste -  etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren. Det spekuleres på hvem som etterfølger ham når han går av høsten 2016. Foto: Stein J. Bjørge /Aftenposten
MAKT: Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har siden 2002 vært landets fjerde mektigste - etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren. Det spekuleres på hvem som etterfølger ham når han går av høsten 2016. Foto: Stein J. Bjørge /AftenpostenVis mer

Juridisk vårløsning

Høyesterett feirer 200-årsjubileum, og er rigget for en rettspolitisk aktivisme som bør påkalle offentlig debatt.

Kommentar

Den siste dag i denne måned inviterer Høyesterett til fest i eget hus. Den første og andre statsmakt vil si pene ord, kongen vil lytte, og kanskje kommer det også noen representanter for den fjerde statsmakt, mediene, selv om få blant sjefredaktørene har interessert seg nevneverdig for rettens funksjon i vårt statsskikk. Dagen etter inviteres folket.

Høyesterett runder 200 år i en historisk fase da retten er gjenstand for større oppmerksomhet - også politisk - enn noen gang siden den ble satt første gang under justitiarius Johan Randulf Bulls ledelse - en trønder det ifølge Johan Herman Wessel skulle mer enn en kule til - 30. juni 1815.

Det er interessant å tenke på hva som i så henseende er skjedd i løpet av de siste 50 år. Da historikeren Jens Arup Seip midt på 1960-tallet, som et apropos til 150-årsmarkeringen, postulerte at Høyesterett i ekstrem grad hadde vært et politisk organ, slo det ned som en bombe i juristenes laug. I dag, og som den 17. justitiarius, kan Tore Schei konstatere at Høyesterett er likeverdig med de to andre. Det er de folkevalgtes vilje at retten skal drive med politikk, det som i rettens terminologi heter «rettsutvikling».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jubileet feires under en veritabel konstitusjonell og rettspolitisk vårløsning. Hele statslivet er underlagt nye rettslige reguleringer. I løpet av få år har Stortinget gitt en ny Grunnlov, med bestemmelser som også endrer rammene for domstolens virke. Hopehavet mellom kirke og stat, en arv fra reformasjonens innføring ved kongelig dekret på 1500-tallet, er løst opp. Parlamentarismen er grunnlovsfestet etter 120 år som «konstitusjonell sedvanerett», en juristskapt konstruksjon med sterke politiske føringer. Regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget har fått sin paragraf.

Stortingets tokammersystem er også opphevet og Lagtinget avskaffet, og den gamle Riksretten er oppstått i ny drakt, og med klart definerte oppgaver for Høyesterett. En rekke menneskerettigheter har fått plass i Grunnloven og i prinsippet er alle rettighetserklæringer Norge har sluttet seg til, å regne som del av Grunnloven. For et par-tre uker siden vedtok så Stortinget at Høyesterett kan avgjøre om lover og forvaltningsbeslutninger er i samsvar med Grunnloven og menneskerettighetene. Og sist, men ikke minst: Grunnloven er blitt språklig modernisert, og har fått en offisiell versjon på nynorsk.

Alt dette har konsekvenser for Høyesteretts virke. Grunnlov og internasjonal lov legges til grunn i stadig flere saker. Advokater som prosederer for retten må ta hensyn til dette, og ved domsavsigelser blir det regelmessig henvist til disse nye rettslige rammene. Som professor Ola Mestad skriver i jubileumsboka «Lov - Sannhet - Rett»: «Europeisk, og til dels generell internasjonal rettsleg integrasjon, er årsaka til den største omforminga av norsk rett dei siste 20- 30 åra». En naturlig konsekvens er at også offentligheten har en større interesse av å kjenne til hva retten sysler med og hvilke rettstolkninger den kommer fram til.

Men dermed er det også blitt større interesse for hvem som blir høyesterettsdommere. I jubileumsboka beskriver professor Rune Slagstad og juristen Anine Kierulf dommerutnevnelsenes historie. De første 70 år var retten selvsupplerende. I Venstre- og Arbeiderpartistaten fra 1884 kom den under betydelig politisk kontroll, og nå, etter den rettsliberale vending, er den endelig underlagt en politisk nøytral og åpen prosedyre.

Det har vært uttalt frykt for at den nye åpenhet i utnevningsprosessen ville holde særlig privatpraktiserende advokater fra å søke dommerembeter. Men så er ikke skjedd. Men dissenser og uenigheter innad i retten, bør også føre til mer rettspolitisk debatt også utenfor juristenes krets. Retten er f.eks. delt i synet på hvor sterkt de internasjonale forpliktelsene skal slå inn i norsk rett. Derfor bør også dommernes rettspolitiske grunnholdning komme fram, uten at deres generelle politiske syn blir tematisert.

Utnevningen av justitiarius er fortsatt regjeringens prerogativ. Allerede før ett år er gått skal en ny være på plass. Spekulasjonene går allerede livlig. Blir det en som vil føre den aktivistiske linja videre, eller er det tid for en leder av retten som vil holde igjen? Høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen er den som nevnes hyppigst. Han er internasjonalt orientert. Det samme sies om dommer Jens Edvin Skoghøy. Men det kan også være tid for den første kvinnelige justitiarius, og i så fall pekes det mot dommer Toril Øie, en erfaren strafferettsjurist.

Uansett hvem som neste år blir den tredje i rekken etter stortingspresident og statsminister, er det en utnevnelse som vil få større oppmerksomhet enn noen forgjenger.

Det er i samsvar med den utvikling det norske rettslivet har hatt de seinere år, og som har fått bred tilslutning fra våre folkevalgte.