Jurister som ikke vil

Det er ofte få eller ingen søkere til dommerembeter i Høyesterett. Hva bør gjøres?

DEN HØYESTE RETT: I Norge må stillingene som høyesterettsdommer ofte utlyses på ny fordi ingen søker. Her er (f.v) dommer Liv Gjølstad, høyesterettsjustitiarius Tore Schei og dommer Steinar Tjomsland.
Foto: Aleksander Andersen / Scanpix
DEN HØYESTE RETT: I Norge må stillingene som høyesterettsdommer ofte utlyses på ny fordi ingen søker. Her er (f.v) dommer Liv Gjølstad, høyesterettsjustitiarius Tore Schei og dommer Steinar Tjomsland. Foto: Aleksander Andersen / ScanpixVis mer
Meninger

Utnevnelse av dommere til USAs høyesterett er en kamp om USAs framtid. Demokrater og republikanere mobiliserer for å få sin kandidat godkjent. Alle ni dommere er kjendiser. I Norge er det stort sett stille om dommerutnevnelser, og selv i avisredaksjoner kjenner vi knapt navnet på andre dommere enn justitiarius.
USAs Supreme Court har nylig demonstrert sin politiske makt gjennom tre dommer som endrer det konstitusjonelle landskapet. Avisene skriver spalte opp og spalte ned om avgjørelsene og deres rettslige og politiske betydning. Anthony Kennedy, dommeren som enten faller ned på den konservative eller den liberale siden, er for lengst blitt ett av de mest kjente fjes i offentligheten. For noen år siden var det Sandra O'Day Connor som hadde den tilsvarende rollen. Norges Høyesterett spiller en mindre politisk rolle. Men også her er retten fra tid til annen overdommer over folkevalgtes avgjørelser.

Hos oss må kandidater søke dommerembetene, i USA blir kandidatene søkt av den sittende president. Så få blir kallet at det regnes som en stilling det ikke er mulig å si nei til. I Norge må stillingene som dommer ofte utlyses på ny. Da søknadsfristen for en stilling gikk ut den 10. mai, var det ingen søker. Det samme skjedde for et par-tre år siden. Etter sommerferien må det ledige embetet utlyses enda en gang.
Hver gang spør man seg hva som er årsaken til at så få synes å være interessert i en stilling ved landets høyeste domstol. Svarene som gis er sjelden entydige. Verken lønn eller pensjon kan være noen hovedårsak. Begge deler er rimelig romslige selv om de ikke kan måle seg med advokatlønninger.

Arbeidsbyrden er naturligvis tung. Dommerne må utføre mye av arbeidet selv. I USA er hver dommer omgitt av en skare av assistenter, law clerks, som utfører omfattende research for dommerne. De er i seg selv sentrale figurer i amerikansk rettsliv, og ender som dommere, framstående advokater eller politikere. Noen blir juridiske professorer. Mange av dem skriver bøker om sin tid ved domstolen, og bidrar slik til den offentlige oppmerksomhet om domstolen.

Norges Høyesterett har også noen få assistenter. Nå peker justitiarius Tore Schei på at korpset av utredere har vært underbemannet noen år. Nye stillingshjemler åpner imidlertid for flere assistenter. Også i Norge bør det være ettertraktede stillinger. En bedre utkikkspost inn i jussens vidunderlige verden kan man knapt få.
Slik må vi tro at dommerne etter hvert får bedre tid til å arbeide med sine dommer enn å drive relativt elementært tekst- og arkivsøk.

Noen menn har visstnok også vegret seg for å søke denne gangen fordi det er en kvinnelig dommer, Liv Gjølstad, den siste 68-er ved domstolen, som skal erstattes. Men justitiarius Schei er påpasselig med å si at det er kvalifikasjoner som blir vurdert, ikke kjønn.
Jeg antar at det fortsatt er så stor prestisje knyttet til stillingen som høyesterettsdommer at den nye utlysningen kommer til å friste et minimum av kvalifiserte søkere. Blir det for skrint, må justitiarius og Domstolsadministrasjonen ut på jakt. Vi kan ikke være bekjent av at det juridiske miljø ikke greier å fylle domstolen med dommere. Det er jo, som advokat John Christian Elden nylig bemerket overfor Aftenposten, en kremjobb for en jurist med den rette legning og interesser i skjæringsfeltet mellom politikk og juss.

Jeg har tidligere etterlyst en større oppmerksomhet rundt dommerutnevnelsene. Deres skjønn som dommere er ikke upåvirket av deres verdisyn. Vi lever i ei tid som våre statskyndige omtaler under overskriften «rettsliggjøring». De konstaterer at det i økende grad er nødvendig for borgerne å søke rettsvesenet for å få de rettigheter de har krav på. Domstolen har ofte siste ord når det reises tvil om beslutninger er i samsvar med Grunnloven. Slik sett er deres vurderinger av politisk art.

Menneskerettighetene er i økende grad rettskilder, og internasjonale rettsinstanser som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er satt til å se våre dommere i kortene. Disse forholdene burde tilsi at dommeres rettspolitiske synspunkter er av stor offentlig interesse. Men slike debatter vegrer juristene seg mot. De vil ikke utsettes for offentlig søkelys på sine holdninger. Og både medier og borgere ser ut til å godta det.
Men dermed blir også retten dømt til å leve et liv i skjul for pressen og andre medier. I USA grilles hver eneste dommerkandidat i Senatets justiskomité for åpen mikrofon og kamera. Det vil aldri skje her, til det er systemene for ulike. Men med Høyesterett i en stadig viktigere posisjon blant statsmaktene, burde det være interessant ikke bare å drøfte hva som må til for å styrke rekrutteringen til dommerembetene. Vi bør også diskutere kandidatene og deres juss.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.