Jury og begrunnelse

JURYORDNINGEN: Dagbladets kommentator Gudleiv Forr mener jeg gjør juryen til skyteskive i voldtektssaker og - ikke uventet - at det er en skivebom (Dagbladet 19. mars). Søkelyset bør heller rettes mot svakhetene i etterforskingen, og han mener at «hvis politi og påtalemyndighet gjør jobben sin skikkelig, blir nok også juryene lettere å overbevise».Jeg er udelt enig i at vi i politiet og påtalemyndigheten må bli bedre i slike saker. Det var bl.a. derfor jeg oppnevnte det utvalget som nylig la fram sin rapport. Det viktigste nå er å gjennomføre konkrete tiltak i vår egen etat. Politidirektoratet og vi ved Riksadvokatembetet har allerede grepet fatt i utfordringene innenfor et meget vanskelig felt. Her er Forr og jeg enige.Men det burde vekke ettertanke hos flere enn meg når vi nå får høre hvilke holdninger som ser ut til å gjøre seg gjeldende hos enkelte jurymedlemmer («pene piker gjør ikke sånt», «den tøtta der visste hva hun gikk til» etc.) Når en gjennom intervju med personer som har tjenestegjort i jury får høre slikt, blir den viktigste svakheten ved juryordningen iøynefallende: Juryen gir ingen begrunnelse. Den svarer som kjent bare ja eller nei.

I NESTEN ALLE ANDRE sammenhenger må viktige avgjørelser begrunnes. Ikke bare har de involverte krav på å få vite resultatet i sin sak, men også hvorfor det ble slik. En annen side ved kravet til begrunnelse er like viktig: Når man tvinges til å formulere en begrunnelse, må beslutningstakere også tenke gjennom saken på en helt annen måte enn om det bare kan svares «ja» eller «nei». Det kan selvsagt hevdes at hvis man bare vet svaret, er det lett å finne (på) en begrunnelse. Så enkelt er det likevel ikke. Språket er tankens verktøy. Selve skriveprosessen, og diskusjonene rundt den, styrer i høy grad tanken. Usakligheter og bristende resonnement avsløres mye lettere når tankene skal formuleres ut i skrift, som andre skal lese.

DET HAR VÆRT SAGT i debatten at det er underlig at en juridisk embetseksamen oppfattes som en garanti mot fordommer og usaklighet. For å vende tilbake til Forrs skytemetaforer nevnt innledningsvis: Dette er et skudd i vollen. Poenget er i denne sammenheng ikke utdannelsen, men at avgjørelser jurister er med på begrunnes. Alternativet til jury er en domstol satt sammen av lekdommere og jurister, med lekdommerne i flertall. En slik domstol gir alltid en begrunnelse for sitt resultat. Rettsapparatet i vid forstand er avhengig av tillit. Et system som kun forteller fornærmede i voldtektssaker at gjerningspersonen ikke er skyldig uten å angi hvorfor, vil uvilkårlig medføre utfordringer i så måte. Også det bekymrer meg.