KONTROVERSIELL VINNER: Astrid S mottok i slutten av feruar prisen årets Spellemann under Spellemannprisen 2017 i Oslo konserthus.
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
KONTROVERSIELL VINNER: Astrid S mottok i slutten av feruar prisen årets Spellemann under Spellemannprisen 2017 i Oslo konserthus. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Spellemann:

Juryen har gjort seg selv overflødig

I argumentasjonen for Astrid S undergraver spellemanjuryen sin egen rolle.

Meninger

I riktig gamle dager, det vil i dette tilfellet si fram til rundt 1980, var det en tydelig motsetning mellom idrett og kultur. Kulturfolk kunne nok interessere seg for idrett, både ved å trene og ved å se på skøytestevner og fotballkamper, men de gjorde det nærmest i smug, som Andreas Hompland har uttrykt det. Kampen om sekunder og tideler skulle man helst heve seg over.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Enda mer utålelig var tanken på at kulturelle prestasjoner kunne måles og rangeres på samme måte som idrettslige. På idrettsbanen måles som kjent prestasjonene kvantitativt, enten det er i form av sekunder, centimetre, mål eller dommernes (kvantitative) karakterer. Å rangere og måle kulturelle uttrykk på denne øvet vold på kulturens vesen.

Det var blant annet derfor Melodi Grand Prix var så uglesett. Det innebar jo nettopp å gi poeng til og å rangere melodier. På samme måte vegret også kulturavisene seg lenge mot å gi karakterer i form av terningkast til bøker, plater og teaterforestillinger. Kunst og kultur skulle evalueres kvalitativt, det vil si i form av ord, ikke kvantitativt i form av tallkarakterer.

Det som gjerne kalles elitekulturen har på samme måte også vegret seg mot et annet kvantitativt uttrykk for suksess, nemlig kommersielt potensial og salgstall. En forfatter eller plateartist som selger svært godt, kan risikere å synke i det kulturelle hierarkiet. Vedkommende kan jo mistenkes for å ha solgt sjela si til markedskreftene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange kvalitetsvurderinger skjer derfor fortsatt helt uten at det skjeles til kommersiell suksess. Spesielt gjelder dette kanskje når det gjelder litteratur. Uansett hvor mange bøker Jo Nesbø selger, vil han neppe få Nobelprisen.

I musikk og film stiller det seg litt annerledes. Det har vært en tydeligere forskyvning i retning av å mene at kommersiell suksess også indikerer kvalitet. Det som er populært, er per definisjon godt, i hvert fall i en eller annen forstand. Kygo har stor suksess, og virker å ha lettere for å oppnå anerkjennelse enn en forfatter av såkalt kiosklitteratur. Kygo har da også fått prisen som Årets Spellemann.

Musikkbransjen synes likevel å ha et nokså uavklart forhold til spørsmålet om hvordan vi skal rangere prestasjoner, og om de i det hele tatt lar seg rangere. Alle soler seg i glansen av store kommersielle suksesser, men samtidig er det knapt noen tvil om at de interne vurderingene kan være basert på ganske andre kriterier.

Dette er bakgrunnen for debatten som oppsto da artisten Astrid S vant prisen som Årets Spellemann under årets show. Flere kulturanmeldere kritiserte tildelingen. Dagbladets Sigrid Hvidsten mener det er opplagt at Susanne Sundfør burde fått prisen, på bakgrunn av kvalitative vurderinger: Hun er en av «Norges mest fullendte artister» og en «særegen popkunstner», slo Hvidsten fast. Aftenposten mente på sin side det var en skandale at Sundfør ikke fikk prisen.

Mot dette argumenterer Spellemann-prisens styreleder Marte Thorsby for at antallet streams og tre måneders verdensturné uansett talte for Astrid S. Thorsby gjør i denne sammenheng ingen kvalitativ vurdering, og prisens retningslinjer åpner dessuten utvilsomt for å vektlegge kommersielle – og dermed kvantitative hensyn – sterkt.

Susanne Sundfør ser ut til å ta juryens konklusjon med knusende ro. Paradokset her er først og fremst at juryen, ut fra en mer eller mindre godt begrunnet kompetanse når det gjelder kvalitetsvurdering, skjeler mer til kvantitet enn til kvalitet. Det er selvmotsigende hvis antall streams i seg selv skal kunne si noe om kvalitet. I så fall har juryen gjort seg selv overflødig. Det er jo da ikke snakk om noen vurdering fra juryens side, bare om en telling av antall streams. Først og fremst illustrerer denne krangelen derfor hvordan forholdet mellom kunstnerisk og kommersiell verdi kontinuerlig kommer i spill når det gjelder kulturelle uttrykksformer.

Problemet med Thorsbys argumentasjon er at den bidrar til å undergrave juryens egen rolle. Alle kunstneriske vurdringer, og dermed alle vurderinger av hvem som mest fortjener en pris, er nærmest pr. definisjon kvalitative. Hvis ikke er den ikke en jury, men en tellemaskin uten nødvendige krav til faglig kompetanse. Straks antall streams inngår i vurderingen av hvem som har levert det beste, vektigste eller viktigste på et felt, går evalueringen over fra å være kvalitativ til å bli kvantitativ: Astrid S er streamet langt flere ganger enn Sundfør, og dette tilsier at Astrid S bør få prisen.

Jo mer antall streams teller, jo mindre relevans har dermed en jury overhodet.