TEDDY: The Pussycats holder konsert i motorsenteret i Hvervenbukta. Sverre Kjelsberg "Teddy" foran til venstre med bassgitar

Foto: John Myhre / Aftenposten / NTB Scanpix
TEDDY: The Pussycats holder konsert i motorsenteret i Hvervenbukta. Sverre Kjelsberg "Teddy" foran til venstre med bassgitar Foto: John Myhre / Aftenposten / NTB ScanpixVis mer

Just a Little Teardrop for Teddy

Sverre Kjelsberg minnes i respekt med «Just a Little Teardrop», helst sittende i en to-etasjers buss med stopp i Waterloo Sunset.

Sverre Kjelsberg (1946 -2016) er også gått ut av rockens evige refrenger, uventet kom denne triste beskjed i dag . For mange, som i de siste drøye 50 åra har fulgt med i norsk populærmusikk, er Kjelsberg først og fremst synonymt med The Pussycats. Han ble født i en av verdens fineste byer det er å gå på snørra i, Tromsø by night.

Kjelsberg var den første reale frontmannen i norsk pop og rock, såpass må det være lov å skrive. Hvorfor? Fordi han hadde utseendet, han gikk kledd som om han kom rett ut fra Kinks-låta («Dedicated Follower of Fashion», 1966) og han serverte solide bassriff med en tidsriktig stemme.

En tjukkas som så på Kosekroken forstod ikke dette for 50 år siden, men i retrokikkerten var nok «Teddy», som han ble kalt i Pussycats-kretser, en av årsakene (Beatles og Stone også selvsagt) til at bruttern og hans kamerater plutselig gikk med ei rød og ei gul strømpe og åletrange bukser med striper. Den lokale helten Ansgar Johansen, Smith blant venner, må også nevnes. Han så kliss lik ut som Teddy i perioden med smale solbriller.

The Pussycats ble grunnlagt i 1964 under navnet The Arctics. Kjelsberg på bass og sang, sammen med Ottar «Jimmy» Aasegg, gitar, Trond Graff, gitar og orgel og Friedel «Freddy» Brandt på trommer. The Pussycats var det første norske bandet som sørget for de største piggtrådmusikkoverskriftene. Noe som foreldregenerasjonen med hatt og permanent ellers ristet på hodet av da de kom fra England og Amerika. Disse gutta var jo helt gærne, langt hår og alt hadde de. Og, de kledde seg jo veldig snålt også.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samtidig, historien om bandet kunne forblitt ingenting ettersom de først prøvde å få norsk rock ut til svenskene via noen heller tvilsomme nattklubbjobber i Stockholm. Lunken respons, men, så traff de Sten Ekroth som ble deres manager. Dette er en mann det kan sies mye om, men med Ekroths teft og kutting av svinger begynte nordlyskattene for alvor å klore, mjaue og male. Ekroth så penger i det fjerne og han huket også tak i den svenske organisten Ingemar Stjerndahl.

Ekroth var nemlig av den typen som fikset ting, hvordan? Ikke spør hvordan, men plutselig fikk Ekroth også ordnet en opptreden for nordmennene på svensk fjernsyn. Kort tid etterpå kom singelen Ebb Tide ut. Verre, nei bedre skulle det bli 24. Juni 1965.

The Rolling Stones spilte i Sjølysthallen i Oslo, oppvarmere var The Pussycats. Historien om hvordan Ekroth skal ha kjøpt opp de første plassene er godt kjent, også at Pussycats-fansen skulle forlate setene da The Stones gikk på. Slik gikk ikke upåaktet hen. The Pussycats fikk datidens trykksvertearbeidere til å bruke store bokstaver om en musikkform som ellers ble sett på som selve satan. Dette ble starten på noen ganske ville, kreative og fine popår for bandet og Sverre Kjelsberg.

I 1966 albumdebut med «Psst! Psst!». Året etter med vinyl igjen under tittelen «Mrr! Mrr!». Begge disse skivene er norske popklassikere med «Purdy Patsy», «Why Have We To Wait», «Baby Baby», «Gone Gone Gone», «The Craftsman» og «Gona Send You Back to Georgia». The Pussycats var, ja la oss si det rett ut: Det første norske ordentlige popmusikkeventyret - som også tok en brå slutt. Sånn er ofte popens vesen.

Kjelsberg forble likevel en usedvanlig viktig stemme i nordnorsk musikkliv. Han musikkutdannet seg, ble fast tilknyttet Hålogaland teater, og han hadde også hjerteriffene bankende på den riktige sida av kroppen politisk.

Selv om mange av oss lo, og ikke skjønte hva som skjedde i 1980, da han og Mathis Hætta vant den norske Melodi Grand Prix-finalen med «Sámid ædnan», kan vi i dag tørke vekk smilet og høre på «Ellinors vise». Ellers minnes Sverre Kjelsberg i respekt med «Just a Little Teardrop», helst sittende i en to-etasjers buss med stopp i Waterloo Sunset.