Just do it

DET PARADOKSALE MED VÅR TID er at den politiske apatien aldri har vært så stor, samtidig med at mulighetene for å realisere et kvalitativt bedre samfunn aldri har vært større. Vi har en statsminister som aldri har hatt mindre makt. Synet av den rødmende og dunderklossete Kjell Magne Bondevik da han endelig fikk møte Wenche Myhre til den store klassefesten hos Dan Børge Akerø, bør få alarmklokkene til å ringe selv hos de døve. Hvor lenge skal vi leve med en statsminister med en karisma på lik linje med en tenåring som ikke har hatt sitt første samleie?

Vi har en regjering som har et maktgrunnlag så spinkelt at Ally McBeal blir ei feit dundre i sammenlikning. Vi har en hjelpeløs opposisjon som har brukt nærmere 1000 dager på å vippe Bondevik av pinnen. Og hva er det de har brukt disse 1000 dagene på? Å gjenoppdage kraftsosialismen og tviholde på at Norge er en råvareleverandør. Er det gasskraftverk vi skal kjøre fram i møte med den informasjonsbaserte økonomien? Hallo, hva slags gass er det dere inhalerer på Stortinget?

SPRIKET MELLOM HVORDAN VI borgere opplever samtida og hvordan politikerne fortolker den for oss, er blitt så stort at i tidligere dager hadde vi hatt en blodig revolusjon for lenge siden. Vårt representative politiske system hadde en funksjon å fylle i forrige århundre. Selv blant de brave Eidsvolls-menn i 1814 var det noen av bøndene som ikke kunne lese og skrive. Spranget mellom folket og den dannede elite var påfallende. I dag er det stikk motsatt. Den høyt utdannede middelklassen, som nesten alle tilhører, har i gjennomsnitt høyere utdannelse enn stortingspolitikerne. Politikkens sektorisering gjør også at politikerne ikke lenger har et politisk helhetssyn, men enda alvorligere, de er helt og holdent avhengig av eksperthjelp utenfra. De kan ikke lenger treffe avgjørelser fordi de ikke besitter den nødvendige kompetansen. De er avhengige av hjelp fra dem som de i utgangspunktet skal styre over. Det avgjørende spørsmålet blir da: Hva trenger vi politikere til?

Artikkelen fortsetter under annonsen

SKAL NORGE OVERLEVE i framtida er vi helt avhengig av at vi som borgere skaper anarki. Vi må utvise urban og sivil ulydighet. I politikkens klassiske tredeling mellom hjemmet, det sivile samfunnet og det politiske systemet er de politiske reformer å finne i det sivile samfunnet.

Makt- og globaliseringsutredningen ble dannet nettopp for å være et sivilt korrektiv til en stat uten makt, mål og mening. Vi har ikke noe statlig mandat i ryggen, men er fullt og helt avhengig av den allmenne begeistring vårt prosjekt blir møtt med.

Den statlig oppnevnte maktutredningen under ledelse av Øyvind Østerud skal se på hvordan Stortinget og nasjonalstaten skal gjenvinne makt. Vi skal se på hvordan den enkelte borger skal gjenvinne handlingsrommet i hverdagen.

Hva er det viktigste for oss som innbyggere i Norge? Er det at stortingspolitikerne skal føle at deres hverdag er meningsfull, eller at vi griper makten over våre liv? Det er bare et sunnhetstegn for vårt demokrati at spontane aksjoner med utgangspunkt i det sivile samfunnet vokser fram som et korrektiv til det politiske systemet.

Det er ikke gitt at den norske stat og det norske samfunnet har sammenfallende interesser. Staten er til for oss borgere, ikke omvendt.

DET SIVILE SAMFUNNET må utfordre det politiske systemet til en kamp på liv og død. Skal de styre oss, må de maktkåte sponheimske grabukkene bevise at vi trenger ledere og at akkurat de er de rette lederne. Hvem er det som vet best hvordan samfunnet skal utformes? Er det vi som lever i det, eller politikerne som aldri har sendt en e-mail? Hvem er det som best vet hvordan framtidas arbeidsplass skal utformes? Er det oss frilansere, selvstendige næringsdrivende og prosjektarbeidere, eller er det politikere som fremdeles tror at alle som ikke har fullt lønnsarbeid er utnytta av kapitalismen? Hvorfor skal vi la politikere snakke varmt om kjernefamiliens fortreffelighet når snart hele samfunnet består av single mennesker? Hvorfor skal vi akseptere framstillingen av at demokratiet er truet fordi hjemmesitterne er det største partiet? Er ikke det snarere et sunnhetstegn at vi som borgere ikke lenger lar oss true til stemmeurna, men endelig sier at nok er nok? Det er ikke demokratiet som er truet, det er politikerne.

THORBJØRN JAGLAND HAR SATT spørsmålstegn ved hvorvidt noen av de institusjonene som i dag strukturerer våre liv, vil overleve i møtet med den industrielle revolusjonen som i dag skyller over Norge. Familien står for fall. Arbeidsplassen står for fall. Partiene står for fall. Nasjonen står for fall.

Alle med åpne øyne skjønner at noe alvorlig er i ferd med å inntreffe. Den feberhete Internett-økonomien er bare et forvarsel på de endringer som skjer. Hvor er så den politiske nytenkningen rundt disse politiske spørsmål? Foreløpig er det en mager rett, med få kokker. En teskje informasjonssamfunnet fra Thorbjørn Jagland, en klype direktedemokrati fra Erik Solheim, og en dråpe individualisering fra Rune Gerhardsen. Tre personer som har det til felles at de er skadeskutt av sine egne fordi de har tenkt for høyt om behovet for endring. Redselen for å tenke høyt er kanskje det politiske systemets fremste fortrinn i dag. Ingen vil bli spiddet av alle de politiske kommentarene og parasittene som har gjort en karriere av å gjøre seg viktige på andres bekostning.

EN KLASSISK MÅTE å behandle makt og demokrati på, er ved å synliggjøre og avdekke maktstrukturer i samfunnet, for dermed å øke muligheten for motmakt.

En slik innfallsvinkel er latterlig i vårt samfunn, da dagens maktstrukturer er morkne som råtten eggsopp. Makt er ikke noe som bare utøves og vedlikeholdes, men like mye skapes. I omskiftelige perioder som vår er det vel så viktig å skape en ny meningsdannelse, som å avsløre de gamle maktstrukturene. Da borgerskapet vokste fram, knuste føydalsamfunnet og utformet industrisamfunnet, var det nettopp ved å opprette egne forum for meningsdannelse, nemlig kafeene. Makt er noe som tilranes.

DE SOM KOMMER TIL Å REDDE NORGE er individene og byene. I en grenseløs verden er vi alle individer overlatt til oss selv og eget initiativ.

Politisk har byene i etterkrigstida igjen vokst seg store og sterke og er klare til å smadre nasjonalstatene. Hver gang et samfunn opplever en krise, er det byene som begynner å gløde og putre. De norske byene er en sammenhengende suksesshistorie på 90-tallet. De vokser og vokser, og framveksten av et yrende offentlig liv har omgjort byene til framtidslaboratorier der framtida konstrueres. Stortinget er i dag tilbake på kafeene og gata. Din framtid er her. Grip den.