SPØKEFUGLER: Den franske houseduoens «Woman» er et underholdende album å lytte til, skriver vår anmelder. Foto: Promo.
SPØKEFUGLER: Den franske houseduoens «Woman» er et underholdende album å lytte til, skriver vår anmelder. Foto: Promo.Vis mer

Anmeldelse: Justice - «Woman»

Justice lager disko på den grandiose rockens premisser

Overdrivelsens kunst.

ALBUM: Justice er et slags rockeband.

Woman

Justice

4 1 6
Plateselskap:

Ed Banger Records

«Duoens fargerike tredjealbum følger Yngwie Malmsteens leveregel: «More is more»»
Se alle anmeldelser

Det er nok litt flåsete å hevde noe sånt om en fransk houseduo, men Gaspard Augé og Xavier de Rosnay tilnærmer seg dansemusikk på den grandiose gitarmusikkens premisser.

Deres fengslende debutalbum «Cross», som straks fyller ti år, låter nemlig som disko fremført av et tungrockband iført liksminke. Lydbildet er forvrengt, mens volumet er skrudd opp til elleve; Daft Punk-klassikeren «Robot Rock» tatt til det ekstreme.

«Woman» – duoens fargerike tredjealbum – er mildere i kantene, men følger like fullt Yngwie Malmsteens leveregel: «More is more». Ikke bare spiller London Contemporary Orchestra & Choir en sentral rolle på utgivelsen, også alskens instrumentalsoloer er strødd som konfetti utover lydbildet.

Det sier seg selv at dette ikke er musikk ment å tas altfor alvorlig, noe som gjelder så mye frankofil dansemusikk – såkalt «French touch», i stor grad sentrert rundt Ed Banger Records.

Så fort man kveler kynismen blir nemlig «Woman» en ganske gøyal utgivelse å lytte til. Ikke minst er den merkbart mer vellykket enn forgjengeren «Audio, Video, Disco», hvor Justice risikerte å forville seg i prognissegubbens hall.

Her finner Augé og Rosnay en bedre balanse mellom teatralsk rock ‘n’ roll og kaleidoskopisk disko.

Se bare kriminelt funky «Safe and Sound» eller den syv minutter lange synthpassasjen «Chorus» – muligens et tenkt lydspor til den animerte scifi-filmen «Heavy Metal» (1981) – som er det nærmeste «Woman» kommer «Cross»’ barokke eksesser.

Tross duoens mange finurlige innfall, svikter imidlertid «Woman» hva angår melodiene. «Love S.O.S.» fremstår som et oppkok på «D.A.N.C.E.» fra debuten, mens «Pleasure» og «Randy» (begge sunget av Morgan Phalen fra rockeorkesteret Diamond Nights) mangler refrenger som virkelig fester seg.

Det er vel der lærdommen fra begrensningens kunst melder seg: Et album er først ordentlig bra om det fortsatt skinner når all staffasjen er skrellet av.