REGLENE BLE ENDRET: Åremålet til direktøren i Politidirektoratet, Ingelin Killengreen, ble forlenget av justisminister Knut Storberget. Det er bare en av flere slike dypt problematiske avgjørelser ministeren har tatt, mener kronikkforfatteren.
Foto: Berit Roald / SCANPIX
REGLENE BLE ENDRET: Åremålet til direktøren i Politidirektoratet, Ingelin Killengreen, ble forlenget av justisminister Knut Storberget. Det er bare en av flere slike dypt problematiske avgjørelser ministeren har tatt, mener kronikkforfatteren. Foto: Berit Roald / SCANPIXVis mer

Justisministerens indre sirkel

PERSONVERN: Knut Storberget utnytter sin posisjon til å plassere medspillere i essensielle maktposisjoner i Norge.

|||I JANUAR I FJOR la justisminister Knut Storberget frem et endringsforslag om utvidelse av åremålet til direktøren i Politidirektoratet. Bakgrunnen for forslaget var at den sittende politidirektøren, Ingelin Killengreen, etter loven skulle gå av 1. september 2009. I en spørreundersøkelse utført av NRK kom det frem at bare én fagforeningsleder i de 27 politidistriktene var positivt innstilt til at Killengreen skulle fortsette. Mange politikere var også motstandere av forslaget og trakk frem grunnleggende prinsipper som ville bli brutt, men forslaget ble likevel vedtatt samme dag som det ble lagt frem.

På bakgrunn av høylytt debatt i media og en generell motstand blant høringsinstansene ble stillingen ikke automatisk utvidet for den sittende direktøren; det ble i stedet bestemt at den skulle utlyses åpent. Øvrige søkere utrykte likevel oppgitthet. Curt A. Lier, leder for Politijuristene, påpekte at det ikke lenger var noen vits i å søke, ettersom resultatet åpenbart var avgjort på forhånd. Killengreen selv uttalte at hun måtte ha tillit for å kunne fortsette i jobben, noe som ikke var tilfelle, men når alt kom til stykket fikk likevel Killengreen beholde stillingen sin i ytterligere tre år.

FOR ANSETTELSER i stillinger av stor betydning for rikets og borgernes sikkerhet skal det gjennomføres en åpen prosess, og det demokratiske grunnlaget er svært viktig. Derfor ansettes det i slike stillinger ofte på åremål, en tidsbegrenset ansettelse. Åremålets lengde bestemmes hovedsakelig ut fra to kriterier. På den ene siden må åremålet gi den ansatte tid til å sette seg inn i stillingen. Dersom lengden på åremålet er for kort, vil faren for at arbeidet som utføres bli av for dårlig kvalitet øke. På den annen side vil et langvarig åremål kunne føre til en konsentrasjon av makt hos en liten elite.

Åremålsprinsippene og prosedyrene rundt slike nøkkelstillinger avgjøres av personer som allerede har fått tildelt midlertidig makt fra folket i valg, og det er alltid en fare for at de kan misbruke posisjonen sin ved å sikre sine egne. I ytterste konsekvens vil dette undergrave betydningen av både stortingsvalg og maktfordelingsprinsippet, og det er urovekkende å se at maktgrupper i dagens Norge allerede gjør dette til fordel for egne interesser.

I FJOR SOMMER ble det kjent at en annen toppstilling, som leder for Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ville bli ledig. Like etter at søknadsfristen utløp den 10. august, ble det kjent at justisministeren selv hadde anbefalt Janne Kristiansen å søke på stillingen. Kristiansen hadde ledet Gjenopptagelseskommisjonen siden 2004, og på tross av misnøye fra blant annet 262 professorer og forskere over avgjørelsene hun tok i Torgersen-saken, var justisministeren åpenbart svært fornøyd med arbeidet Kristiansen hadde utført. Så fornøyd faktisk, at det allerede i 2007 ble vedtatt et lovforslag som sørget for å utvide stillingen hennes i Gjenopptagelseskommisjonen med to år. Det ble da påpekt at Justisdepartementet ikke burde gi denne loven tilbakevirkende kraft, men dette ble ikke tatt til følge og Kristiansen fikk fortsette.

Når Kristiansen nå ble personlig anbefalt av justisministeren førte det naturlig nok til reaksjoner fra flere hold. Arne Johannesen i Politiets fellesforbund uttrykte bekymring og fikk støtte fra Curt A. Lier. De påpekte at når en av de viktigste sikkerhetspolitiske stillingene lyses ut, er det svært bekymringsverdig at det hele virker som avtalt spill. Justisdepartementets plan var i utgangspunktet å avslutte prosessen etter en enkel intervjurunde, som i sin helhet ble gjennomført 13. august, bare tre dager etter søknadsfristen, men etter den kraftige motbøren i media bestemte de seg for å gjennomføre andregangsintervjuer.

På dette tidspunktet publiserte VG Nett en artikkel som omhandlet PST-ansattes synspunkter i saken. Artikkelen med overskriften «PST-ansatte raser mot Storbergets hasteutnevnelse» ble publisert 19. august, og siterte blant annet en sentral kilde som sa at «det siste vi trenger er en politisk aktør i sjefstolen». TV2-nyhetene publiserte så en artikkel som omtalte VG-artikkelen, men bare to-tre timer senere ble begge disse artiklene trukket tilbake uten at noen ville uttale seg om årsaken. Den opprinnelige VG-artikkelen ble heldigvis tatt vare på, og finnes republisert på nett.

OPPOSISJONSPARTIENE Høyre og Fremskrittspartiet var ikke spesielt imponert over hvordan prosessen var blitt gjennomført, og varslet 21. august at de ville åpne sak i Kontroll- og konstitusjonskomitéen basert på både PST-prosessen og Killengreen-saken. En henvendelse til Stortinget viser likevel at dette kun ble vurdert, og noen sak ble aldri opprettet.

Og mens debatten om datalagringsdirektivet raser over landet, går Georg Apenes, direktør i Datatilsynet av. Tidspunktet kan ikke kalles annet enn uheldig, ettersom personvernet for tiden angripes fra flere hold.

Svært mange følger nøye med på hvem som skal overta stolen, og flere har bitt seg merke i navnet Erik Nadheim. Nadheim har som direktør for Det kriminalitetsforebyggende råd, KRÅD, jobbet tett sammen med Justisdepartementet, og mange frykter derfor at vi på ny har å gjøre med en søker som har blitt bedt om å søke, og som mer eller mindre er garantert stillingen på forhånd. Om dette er tilfelle er i skrivende stund uvisst, og Nadheim selv avviser påstandene, men i lys av tidligere erfaringer er det ikke merkelig at man kan frykte det verste. Blant de øvrige søkerne finnes det også flere sterke personvernsforkjempere. Bjørn Erik Thon fra Forbrukerombudet, og Christine Hafskjold, fra Teknologirådet, har fått positiv omtale.

NÅR BÅDE politidirektøren og sjefen for PST er plassert på bakgrunn av personlige preferanser fra en liten maktgruppe på Stortinget, bør det være en alvorlig tankevekker for pressen og folk flest. Justisminister Storberget utnytter sin posisjon til å plassere sine medspillere i essensielle maktposisjoner i Norge, samtidig som han endrer lovene for å sikre at de blir sittende der.

Spørsmålet er nå om han anser Datatilsynet for en så stor trussel mot sine egne interesser at han ønsker kontrollen også der.

En liten gruppering med bred kontroll på tvers av både lovgivende, utøvende og dømmende myndighet vil være en direkte trussel mot borgernes sikkerhet. Hvis det også sikres viktige rådgiverposisjoner, og den neste direktøren for Datatilsynet ikke blir en åpenbar tilhenger av personvernet, er det virkelig grunn til å inspisere omfanget av justisministerens maktelite.