Justismord, vitenskap og ære

JUSTISMORD: Fritz Moen-sakens tragedie har sitt sidestykke i Torgersen-saken, mener Per Brandtzæg.

Fritz Moens tragedie er nå dokumentert i rapporten jusprofessor Henry John Mæland la frem etter granskingen. Det kom ikke overraskende på oss som arbeider med å få Torgersen-saken gjenopptatt. Justisminister Knut Storberget uttalte at han gjerne skulle ha gitt avdøde Moen en unnskyldning for at politiet og rettsvesenet ødela livet hans.

Gjenopptakelseskommisjonen ved sin leder Janne Kristiansen avslo rett før jul å gi Fredrik Fasting Torgersen en ny sjanse i rettsystemet. Han har lidd under en urettmessig livstidsdom i snart 50 år, men kanskje kan han få en unnskyldning mens han lever. Dagbladets leder 26. juni påpekte at Moens kamp ikke var forgjeves hvis den fører til de nødvendige reformer gjennom hele justissektoren. Dette må til for å gjenopprette tilliten til politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Granskingsutvalget sier at nye justismord kan skje hvis ikke objektivitetskravene i hele straffeprosessen blir skjerpet. Den danske jusprofessoren Ole Krarup fremholdt at de forhold som leder til justismord, er påfallende ensartet; det katastrofale oppstår når dårlig etterforskning og manglende underbygging av hypoteser blir koblet med fordommer og ikke minst motvilje til å erkjenne feil. I Moen-saken trodde politiet de hadde rett mann, og bevisbildet ble tilpasset denne feilslutningen. Det samme skjedde med Torgersen. Han var en «bad guy» i konflikt med loven. Det lever noen som kan bekrefte at politiet i 1957 ønskte «å ta» Torgersen. Vi vet at vitneavhøringen ikke holdt mål, med utelukkelse av personer som kunne gitt han alibi for mordnatten.

Torgersen-saken dreier seg likevel mest om holdbarheten til tre tekniske bevis, noe som ligger innen naturvitenskapen. Vi er ti forskere som har gransket sakkyndighetsarbeidet fra 1957 og entydig kommet til at bevisene er helt uten verdi. En juridisk helhetsvurdering slik påtalemakten og Gjenopptakelseskommisjonen påberoper seg, kan selvsagt ikke tilføre bevisene ny verdi. Det er derfor oppsiktsvekkende når Janne Kristiansen til TV2 sier at «Vitenskapen får si hva de vil» (hun mente nok «vitenskapsmennene»); og hun avslutter en reportasje i Aftenposten 21. juni med følgende: «Jeg foretrekker å le».

Janne Kristiansen tar ikke innover seg det internasjonale paradigmeskiftet som nå skjer i bevisvurdering av overfladisk «likhet» mellom funn. Dermed er hun med på å sementere et farlig juridisk system. Det kan ramme hvem som helst hvis man slik som i Torgersen-saken fortsetter med å trekke slutninger ved synsing om samme opphav til funn med felles trekk som like gjerne kan ha oppstått ved en tilfeldighet. Det må skilles mye skarpere mellom utelukkelsesfunn og årsakssammenheng.

Hvordan kan store deler av norsk presse la en slik sentral problemstilling passere uten å ta tak i den? Her er det en kulturkollisjon mellom foreldet juridisk oppfatning og solid naturvitenskaplig utredning som burde være et spennende tema. For meg blir slik manglende interesse en hån mot den frie kunnskapsutvikling universitetet står for. Til høsten utgis en bok om temaet redigert av Eskeland og undertegnede. Boken bygger på foredrag som ble gitt ved et tverrfaglig seminar i september 2006, arrangert i regi av Det juridiske og Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Kristiansen var deltaker på seminaret, så hun er godt orientert om den internasjonale nytenkningen innen bevisvurdering. Torgersen-saken er et klassisk eksempel på hvordan feil oppstår og rammer enkeltmennesker.

Granskningsrapporten om Moen-saken presiserer at motstanden hos påtalemakten og dens tjenere har vært intens helt til det siste. Det er det samme i Torgersen-saken, konkretisert ved Kristiansens latter og hån av oss forskere som har stått på for å finne sannheten. Aftenpostens leder 25. juni refser Eskeland, men den spørrende tittelen «Uten ære?» bekreftes ved Kristiansens hån av oss forskere og vår klare konklusjon: Torgersen ble dømt på feil premisser. Hun sitter imidlertid i en altfor fremtredende posisjon til å se bort fra vårt arbeid og le av oss. Dette er uverdig og sier noe om hennes faglige og personlige egenskaper. Det er slike holdninger som skaper justismord.