Norge har vært rammet av to ulike rettsskandaler siste halvår, der mennesker har blitt fengslet for handlinger som ikke var straffbare. I sentrum for begge skandalene står internasjonale forpliktelser som har blitt oversett eller feiltolket. Felles er det også at de som ble uriktig fengslet, tilhørte sårbare grupper i en utfordrende livssituasjon.
Der opphører likhetene. For mens den ene rettsskandalen har utløst full gjennomgang og gjenopptakelse av de uriktige domfellelsene, utløser den andre rettsskandalen ingen slik handlekraft fra Riksadvokaten eller andre myndigheter. Her kan en rekke uriktige domfellelser bli stående - uoppdaget og uoppgjort.
Høsten 2019 rystet NAV-saken politikerne, myndighetene og hele det juridiske etablissement. Riksadvokaten reagerte resolutt, og beordret politimestrene og statsadvokatene til å gjennomgå tidligere straffesaker med sikte på gjenopptakelse. Dette er slik det skal være. Har Riksadvokaten mistanke om systemiske justismord, utløser dette et særlig ansvar overfor offeret i hver sak, og overfor rettsstaten. Det som ikke skal kunne skje, har skjedd, og alt må gjøres for å reparere skadene og lære av feilene.
NOAS hjelper de få ressurssterke
Så langt tilbake som i 2014 kom Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) med en rapport som avdekket at Norge på flere områder brøt med internasjonale forpliktelser og anbefalinger. Flyktninger som måtte forfalske dokumenter for å flykte fra hjemlandet, og som legger kortene på bordet uten ugrunnet opphold når de ankommer Norge, skal i henhold til flyktningkonvensjonen artikkel 31, ikke straffes for dokumentfalsk. Men straffet ble de likevel - stort sett til fengsel i 45 dager.
Seinere samme år kom en høyesterettsdom (Rt. 2014-645) som slo fast at fengslingene var i strid med flyktningkonvensjonen. Akkurat som i NAV-saken hadde vi ikke forstått, eller ikke tatt hensyn til, våre internasjonale forpliktelser. Flyktninger, mennesker i en livssituasjon de fleste av oss mangler evne til å leve oss inn i, var dømt til ubetinget fengsel for handlinger de var nødt til å utføre for å kunne flykte - og som derfor var straffrie.
Ingen visste hvor mange det gjaldt, og dette vet vi fortsatt ikke, for ingen tar ansvar for å finne dem.
Etter høyesterettsdommen sørget Riksadvokaten for å justere påtalepraksis slik at den var bedre i samsvar med flyktningkonvensjonen, og soninger som ikke var iverksatt, ble stanset.
Men hva med alle som allerede var dømt, og som hadde sonet en straff de aldri skulle hatt? Mennesker som skulle starte et nytt liv i et fremmed land, kanskje med traumer etter tidligere frihetsberøvelser med et helt annet innhold, og som fikk en uriktig fengselsstraff og en negativ politiattest med seg på veien?
Skandale om de ikke snur
To høyesterettsdommer fra 2018 og 2019 om samme straffrihetsregel skaper tvil om påtalemyndigheten og underordnede domstoler også i saker etter 2014 har tolket og anvendt flyktningkonvensjonen riktig. I saker som gjelder brudd på et innreiseforbud er det idømt ubetingede fengselsstraffer på ett år.
Etter å ha vurdert saken på nytt i 2020, fastholdt Riksadvokaten i sitt brev til Norges avdeling av den internasjonale juristkommisjon (ICJ) av 6.1.2020 «at det i den nåværende situasjonen er all grunn til å holde fast ved utgangspunktet om at den som mener seg uriktig domfelt, selv må ta initiativ for å få sin sak gjenåpnet.»
Det skulle altså være opp til hver av dem som sonet uriktige dommer, å selv rydde opp etter myndighetenes systemfeil. Husk da at det her gjelder forfulgte personer - flyktninger - som har fått et brutalt første møte med politi og domstoler i Norge, og hvor det heller ikke er lett å få offentlig rettshjelp.
Ikke la straffedømte vente lenger på statsborgerskap
Riksadvokaten rapporterer om at sju saker er begjært gjenåpnet. Fem av dem ble gjenåpnet og personene frifunnet, fire av disse etter begjæring av NOAS i 2014/2015. Ytterligere én sak ble gjenåpnet i 2019.
En fengselsstraff på 45 dager høres kanskje ikke så alvorlig ut, og Riksadvokaten har uttalt at disse sakene ikke var «blant de mest alvorlige». En slik dom kan imidlertid få store konsekvenser, da vedkommende må starte sin integrering i det norske samfunn med en straffedom på rullebladet. Dommen kan også påvirke troverdigheten av en asylanførsel, og medføre karantenetid, noe som igjen kan påvirke hvilken oppholdstillatelse som gis - og påvirke anvendelsen av opphør og tilbakekall.
Kanskje vil man aldri kunne få varig oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap. De uriktige dommene kan altså ha hatt små eller store konsekvenser, som kan ha rammet få eller mange mennesker - vi vet ikke. Og blir ikke sakene identifisert og gjenopptatt, får vi kanskje aldri vite.
SV fremmer nå et dokument 8-forslag i Stortinget om å be regjeringen nedsette et granskningsutvalg for å identifisere saker for gjenåpning. Forsvarergruppen i Advokatforeningen vil uansett be alle advokater med slike saker om å se etter mulige justisofre i sine arkiver. Begrunnelsen er enkel: hvert eneste justismord er to overgrep; ett mot tiltalte, og ett mot rettsstaten.
