K rig og fred i Tyrkia

En «krig og fred» i storslått, krevende og (altfor) lang mastodont.

BOK: «Jeg undrer iblant på om det er øyeblikk da Gud sover eller ser en annen vei, eller om det også finnes en guddommelig perversitet,» spør Louis de Bernières i sitt 650 siders lange epos om krig og fred i et førmoderne Tyrkia. Bernières slo gjennom med «Kaptein Corellis mandolin» for ti år siden. Den handlet om okkupasjonen av Grekenland under annen verdenskrig. Nå har engelskmannen med det fremmedartede hugenottnavnet lagt handlingen til en liten by ved den tyrkiske vestkyst. Vi befinner oss i tida før første verdenskrig og møter en rekke skjebner, blant annet Mustafa Kemal (Atatûrk), som her framstår som en Napoleon.

Frodig

«Fugler uten vinger» er en slags historisk roman om den smertefulle framveksten av det moderne Tyrkia. Men til tross for at Bernières nærer seg av historiske begivenheter, har Marqûes og Swift-eleven en altfor overrealistisk og såkalt frodig stil til at leserne forledes til å tro at dette er historisk korrekt.

Voldtekt

Typene vi møter, er alle noe overdrevne, som den underskjønne Philoteia, eller tiggeren som djevelsk omtales som «Hunden». Her er en imam og en prest som småkrangler, eller også to kamerater - en kristen og en muslim - hvis liv forandres dramatisk når krigen kommer. For boka, som i begynnelsen framstår som en eksotisk og folkelig fortelling om små og store begivenheter i en idyllisk liten olivenlandsby, utvikler seg til det rene balkanaktige mareritt. I et Tyrkia der kristne deporteres til Hellas, og greske muslimer til Tyrkia. En etnisk rensking som bl.a. fører til at romantiske unggutter ender som voldtektsmaskiner. Likevel er ingen gode eller onde hos Bernières. Bare ofre for den menneskelige fysiognomi; «fordi vi ikke har vinger, tvinges vi inn i kamper og uhyrligheter vi ikke ønsker oss».

For lang

Bernières er en forfatter som ikke er redd store ord og poetiske sentimentaliteter. Han leker seg med ulike stiler. Fra det helt barnlige til det patosfylt episke, det frodig folkelige eller det nesten ironisk distanserte. Liksom i «Kaptein Corellis mandolin» er det en tragisk, men varm humor som letter den tunge tematikken. Likevel er boka for lang. Den rommer 95 kapitler, og mot slutten minner det om et storslått - men krevende - teaterstykke; hver gang du litt lettet vil applaudere, kommer det mer. Til alt overmål har Bernières slengt på seks epiloger og et etterskrift. Men boka er god den, med et tilsynelatende lekende lett språk som er svært godt ivaretatt av Bodil Engen. Og med en overflod av velformulerte iakttakelser som at «Skjebnen forkjæler de få, men antaster de mange.».