K ristne verdier ut av skolen?

KRISTEN FORMÅLSPARAGRAF: «Kristen oppdragelse» må ut av skolen. Men jeg har et forslag til kompromiss.

REGJERINGEN har nedsatt «Bostadutvalget» som skal utforme en nytt formål for barnehage, grunnskole, videregående skole og lærlingebedrifter. Det gjelder arbeidsplassen til over en million mennesker og samfunnets viktigste formidler av verdier. Noe av det man vurderer å endre, har vært der siden 1800-tallet. Vi kan derfor kalle det en historisk begivenhet. Utvalget forventes å levere et enstemmig forslag innen juni 2007.Det er mange viktige konflikter i dette arbeidet: Skal vi ha et felles formål for barnehage og skole? Hvordan skal rollefordelingen være mellom hjem og skole? Skal det legges vekt på fellesskap eller individuell utvikling? Hvilke former for atferd, diskriminering og liknende, bør forbys? Det kan imidlertid hende at ett spørsmål vil overskygge alt dette - og det er bruk av ordet «kristen». Det har dominert debatten om formålsparagrafene de siste 30 årene og har fortrengt andre viktige tema. Det er beklagelig. Dersom regjeringen foreslår å fjerne ordet kristen, vil det antagelig føre til polarisering og debatten vil igjen dreie seg om bare dette. Men er det mulig å beholde det ordet i et Norge som har blitt mer sekulært og multireligiøst? Det er en nøtt å knekke.

FORMULERINGENE på de forskjellige alderstrinnene varierer, og forskjellene er vesentlig:Grunnskolens formulering er: «i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ein kristen og moralsk oppseding». Vi kan teste det på gjensidighetsprinsippet: Du er kristen i et land med muslimsk/buddhistisk majoritet, og må sende barnet til en skole som «i samarbeid med hjemmet skal gi barna dine en muslimsk/buddhistisk og moralsk oppdragelse»? Denne formuleringen ville neppe bestå en test i forhold til foreldreretten og religionsfriheten, og må forkastes. I barnehagen heter det: «oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier». Her dreier det seg fortsatt om oppdragelse selv om de kristne verdiene kan sies å gjelde institusjonen og ikke individene. I den videregående skole heter det: «å utvide kjennskapen til og forståinga av dei kristne og humanistiske grunnverdiane, den nasjonale kulturarven vår, dei demokratiske ideane og den vitskaplege tenkjemåten og arbeidsmåten». Her framstår de kristne verdiene som en del av en sammensatt kulturarv som man skal lære om i undervisningen. Dette er noe som flere antagelig finner rimelig.

MEN HVA ER «kristne verdier» for skolen? Debatten viser store sprik i tolkningene. En religiøs dimensjon varierer fra forkynning til å lære om kristne tradisjoner, og en etisk dimensjon varierer fra spesifikke standpunkt om f.eks. samboerskap til allmenne etiske verdier som nestekjærlighet. Nå finnes det en autoritativ tolkning i Læreplanens generelle del. Her tolkes de kristne verdier sammen med humanistiske verdier som toleranse, demokratisk rettsstat, jevnbyrdig politisk deltakelse og debatt, nestekjærlighet, forbrødring, håp, fremgang gjennom kritikk, fornuft og forskning. Og barnehagens kristne formål tolkes med ord som: «å fremme menneskelig likeverd, likestilling, åndsfrihet, toleranse, helse og forståelse for et bærekraftig samfunn». Men dette er vel alle enige om? Argumentene mot å nevne «kristne verdier» får da gjerne følgende logikk: Disse verdiene deles også av mennesker med andre livssyn og religioner enn det kristne. Det logiske og rettferdige vil da være å nevne disse verdiene ved navn. Når det skjer kan vi få fram ord som kan brukes mer i skolens hverdag, og vi får varierte motsetninger og allianser i stedet for en fastlåst skyttergravsdebatt ut fra forhåndsdefinerte livssyn.

MEN OM VI avviser å knytte ordet kristen til oppdragelsen, og ikke har formulering om å bygge på kristne verdier, kan man likevel argumentere for at kristendommen kan ha en plass i formålsparagrafen. Det handler om vår kulturarv. De færreste vil ønske seg en skole der kunnskapsformidling om kristendom og kirke er fjernet.Generell del av Læreplanen sier: «Den kristne tro utgjør en dyp strøm i vår historie - en arv som forener oss på tvers av trosretninger». Kristendommen viser seg ikke bare i det åpenbart synlige som korset i flagget, feriedager, personnavn, stedsnavn, kunst, men også i våre tenkemåter om f.eks. tid, skyld, kjærlighet. Dette blir man mer bevisst når man får andre kulturer og religioner tett innpå seg. Det multireligiøse samfunn blir et argument ikke for mindre, men mer kjennskap til kristendommen, koblet med mer kjennskap til andre religioner. Å fjerne enhver hentydning til religion og kristendom i formålsparagrafen vil være underlig i en tid hvor religionene øker i betydning. De som vil det kan komme i skade for ikke bare å hemme dialog mellom religioner i dag - men også å hindre dialogen med vår fortid. Historieløshet kan bli en egen form for intoleranse.

VERDIKOMMISJONEN organiserte en dialog i Norge med ledere fra alle tros- og livssynssamfunn. En gruppe greidde faktisk å arbeide fram et forent forslag til ny formålsparagraf. De fjernet adjektivet kristen fra verdier. Verdiene ble definert som noe felles uten referanse til livssyn. I stedet foreslo de formuleringen «skolen skal bygge på den kristne og humanistiske kulturarven og gi rom for religiøst, livssynsmessig og kulturelt mangfold». Noen vil synes at den kristne kulturarven ikke er så mye «å bygge på». De trekker fram mørke sider i kirkens historie: På 1800-tallet måtte en være lutheraner for å være nordmann, skolen var kirkens dåpsundervisning og store deler av kirken motsatte seg demokrati og likestilling. Men når vi tenker en gang til, så er det mest interessante at Læreplanens verdier deles av flertallet av ledere og medlemmer i kirkesamfunn i dag. De utgjør 90 % av Norges befolkning. Vi kan lure på hvordan dette har skjedd. Handler det om det motsetningsfylte samspillet mellom kristendom, humanisme, demokrati og vitenskap i norsk og europeisk historie? Ville det være annerledes i land dominert av for eksempel Islam eller konfutsianisme?

KANSKJE Kanskje bør verbet «bygge på» endres. Et annet forslag kan være: «Skolen skal gi forståelse for kulturarven med dens kilder i kristendom, humanisme, demokratiske ideer og vitenskapelig tenkemåte.» Som kristendommen har demokrati, vitenskap og humanisme også hatt perioder med mannsjåvinisme, diskriminering av minoriteter og undertrykkelse. Det er ofte slik at de dypeste tanker om menneskets frigjøring er de som kan misbrukes mest. Desto større grunn til å bli kjent med dem på godt og ondt. Jeg tror vi kan finne en slik formulering som anerkjenner kristendommens plass i norsk historie og samfunn uten å virke ekskluderende på andre livssyn og religioner. Jeg vil appellere til de som har holdt de steile frontene i denne debatten om ikke å satse på å stemme ned den andre parten i Stortinget. Vi kan sammen lete etter en formulering som noen er litt misfornøyd med, men de aller fleste kan akseptere. Skolen trenger det som samler.