GITARHELT: Slash fikk glimtvis vist frem hvilke hardtarbeidende og ikonisk gitarist han kan være på sitt beste. Foto: Scanpix.
GITARHELT: Slash fikk glimtvis vist frem hvilke hardtarbeidende og ikonisk gitarist han kan være på sitt beste. Foto: Scanpix.Vis mer

Kabaretmester

Slash spilte opp til låvedans på Quart.

KRISTIANSAND (Dagbladet): Det er ingen overdrivelse å kalle Slash & Friends-bookingen for en av de underligste i norsk festivalhistorie. Senest dagen i forveien innrømmet flere av de celebre gjestene, deriblant Rolling Stones mest ubetydelige medlem, Ron Wood, og Black Sabbath-ikonet Ozzy Osbourne at de ikke hadde peiling på hva som skulle skje. Og, jaggu — underlig ble det også.

En salig blanding av fylleralling, frenetisk rumpevrikking, og faktisk: store musikalske opplevelser. Når Jason Bonham sparker i gang Zeppelin-kanonen «Immigrant Song», passende nok med Zeppelin-forskinnet fra fjorårets gjenforening på O2 i London inntakt på basstromma, låter det overraskende vitalt.

At AC/DC's «Highway to Hell» og Nazareth-eposet «Hair of the Dog» følgende hakk ihjel, gjør det ikke mindre moro. Et publikum bestående av rosa skjorter, VIP-damer i stiletthæler, små guttunger i GN'R-trøyer og tilårskomne rockefedre brøler og svinger seg om hverandre.

Sjøslag
Etter hvert som seansen utfolder seg, går det allikevel opp for en at man står og hører på et høyprofilert coverband. Når Ron Wood sjangler seg ut på scenen og drar «Honky Tonk Woman» forandrer stedet seg til lovedans for bryggesjauere og gamle sjøulker.

I all festivalpolitisk korrekthet, er nok ikke dette en særlig visjonær og velkalkulert strategi dersom Quart ønsker å være en fremtidig festivaltungvekter.

Fergie synger Zeppelin og leverer en helt kurant versjon av «Sweet Child O' Mine» mens hun vrikker på rumpa som besatt. Kanskje for å kompensere for at hennes rocketagning ikke er helt på Janis Joplin-nivå?

Oppvåkning
Men den virkelige moroa begynner ikke før mørkes fyrste i egen person melder sin ankomst. Ozzy Osbourne er seg selv lik, der han konstant frir til publikum, dynker de med høytrykkspyler, klapper i utakt og ruller rundt på gulvet.

«War Pigs» er massiv og når man hører Slash tolke Randy Roads i «Crazy Train» får man følelsen av at dette faktisk er en aldri så liten musikalsk milepæl. Det er nemlig ingen tvil om at Slash er en av samtidens største «gitarstemmer» og det gjør han heller aldri skam på under Quart-fesjået.

Selve konserten vil nok ikke gå ned i historiebøkene som viktig, men den hadde sine øyeblikk og man fikk jo vitterlig en tredjedels Ozzy-konsert.

|||